(Som så mye annen SF var The Night Face egentlig en langnovelle, og het «A Twelvemonth and a Day». Den utvidede boken, fra 1963, het opprinnelig Let The Spacemen Beware!, en tittel Anderson kunne styre seg for. I samråd med Jim Baen fikk Anderson gitt boken en ny tittel, The Night Face, i 1978.)
Handlingen i The Night Face finner sted langt ute i Poul Andersons fremtidshistorie. Det er lenge siden det Imperiet som Flandry prøvde å holde sammen, falt. Imidlertid har planeten Gwydion vært isolert under hele Imperiets levetid. Til Gwydion kommer så en handelsekspedisjon. De menneskelige koloniene i den delen av galaksen har nemlig begynt å ha samkvem igjen.
Leder for ekspedisjonen er Miguel Tolteca fra Namerica, ekspedisjonens hjemplanet. Selv om det er snakk om en spansktalende kultur, virker den heller yanqui. Tolteca er opptatt av sin kulturs offisielle ideologi: frihandelskapitalisme, «alle starter likt», «du er din egen lykkes smed.» Skjønt det virker som om ikke alt følger ideologien der heller, f.eks. tilhører Miguel en arvelig profesjonsklasse (han er «Sir Engineer»). Tolteca kan også stoppe opp og føle et visst ubehag ved sitt «nu går alt så meget bedre», som når han tenker på rasert urskog på sin egen hjemplanet og holder det opp mot den vakre planeten Gwydion.
Militær leder for ekspedisjonen er Raven, yngre sønn fra et baroni på planeten Lochlann (ifølge etterordet et middelalderkeltisk navn på Norge, forøvrig). Denne planeten har en hard, forrevet natur og jeg hadde nær sagt også en hard, forrevet kultur: det er en krigerkultur som minner om både Det skotske høyland og vikingtidens sagaer. En helt i sagn fra Lochlann kan være noen som kjemper innbitt for noe som han vet er galt, eller ulurt, fordi han er bundet til en sak. I likhet med Miguel er også Raven en representant for sin kultur, men også han har evnen til å se litt videre enn den.
Generelt kan man si at forholdet mellom Miguel og Raven er mellom den håpefulle og den strikt kompetente, avventende. Forholdet mellom Miguel og Raven har en ekstra spenning fordi Lochlann tidligere har hersket over Namerica, men er blitt kastet ut etter opprør. Namericanerne er meget stolte over sin Revolusjon og sin frihetlige Konstitusjon, og sin nye rikdom. Lochlendere tjenestegjør nå som leiesoldater på handelsekspedisjonene til Namerica.
Gwydion er tilsynelatende en ytterst fredelig verden. Menneskene bor i vakkert utsmykkede hjem og steller pent med omgivelsene. Både til arbeid og fest ledsages man av musikere og dansere. Det hverdagslige og det høytidelige ledsages likeså av ritualer og myter, men menneskene er ikke ignorante eller uvitende om vitenskap og teknologi. Nye prosjekter startes etter lange diskusjoner i plenum. Få synes å ha noe profittmotiv, men synes heller ikke å bli holdt nede av de andre. Kort sagt synes menneskene på Gwydion å være svært, svært skikkelige.
Raven og Miguel opplever dette annerledes. Miguel ser det som et utslag av god «samfunnsingeniørskunst». Raven synes hele tiden å lukte noe muffens, selv om han også finner behag i oppholdet. Behag finner de begge også i selskapet med den lyse, unge kvinnen Elfavy.
Mytene til folket på Gwydion er ikke barnlige. De minner både om keltisk og om østlige religioner, og legger vekt på yin og yang, tidshjulet, at godt og ondt kan være to ansikter av samme sak, osv.
Raven undres over at alle hus er bygget som festninger, men får vite at det er er kulturell relikt. Han får vite at det iblant finner sted forsvinninger ved høytidene til folket på planeten, men det spekuleres i at en innfødt apeart har skylden.
Selv synes jeg denne romanen er interessant på flere plan. Blant annet fordi den for meg synes å være et (for)varsel om en tematikk og en spenning man finner i mye konservativ amerikansk SF fra de senere tiårene, deriblant den kategorien man pleier å kalle military SF.
Der finner man ofte frihandelskapitalistiske system som forsvares av elitestyrker, også mot kollektivistiske regimer. Medlemmene av disse elitestyrkene nyter imidlertid sjelden kapitalismens gleder selv, men tilbringer tiden i forsakelse, æretenkning, stadig trening av kampsport, osv. Man kunne kanskje også trekke paralleller til USAs rolle i verden idag og amerikansk selvforståelse...
Denne boken har etterord av Anderson-kjenneren Sandra Miesel. Hun er opptatt av det heroriske og tragiske ved handlingen, samt de mytologiske aspektene. Nå synes jeg hun overdriver Ravens overopphøyethet, og at Anderson nok gir både Raven og Miguel gode replikker, for å si det på scenespråket.
Det skal nevnes at Anderson ellers gjerne har utmerket seg med bruk av den «ikke-heroiske» protagonist, som allikevel er den som «vinner dagen»: handelsmannen van Rijn, livsnyteren Flandry. Her er det imidlertid soldaten Raven som er den som har rett.
Selv synes jeg at The Night Face er en god SF-fortelling av den klassiske, amerikanske typen. Spesielt er møtet mellom kulturene interessant.
Nå skal det sies at det kanskje er en liten svakhet på det tankemessige planet at det så åpenbart er ett eller annet galt på planeten - noe som cover og blurb i enda større grad er med på å signalisere - men på den annen side er det jo nettopp en tradisjonell fortelling, og et visst klimaks er strukturelt sett å forvente.
(Den ene, mest gammeldagse, men også litt morsomt gammeldagse, detaljen er at det nevnes i forbifarten at en planet er helt uten handelssamkvem, selv om beboerne er vennlige: de ønsker nemlig å inngå homoseksuelle forhold med tilreisende. I dag ville man vel lure på hvorfor man ikke tok det som minoritetsinteresse, snarere enn sjokk...)