Maxwell lifted the white plastic rider on his white plastic charger. ‘Who is this one, Count, I hear you ask. This is - or will be when I’ve painted him - Lieutenant Henry Fitzhardinge Berkeley Maxse - no relation. [...] And he crossed the room to place the 54-milimetre figure a little behind the Brigadier from Hell, sitting patiently on his plastic charger, Ronald [...] For more years than he cared to remember, Peter Maxwell had been making his diorama of the Light Brigade, all 678 of them mounted and waiting for the charge into that terrible cul-de-sac of fire. He wondered if he’d finish it before the Great Modeller in the Sky told him to put away his glue and his brushes for the last time and call it a day. (M. J. Trow, Maxwell’s War)
Peter «Mad Max» Maxwell er historielærer og leder Sixth Form på en comprehensive i en liten by på Englands sydkyst. Elevene mistenker at han snakker så levende om 1066 og 1815 fordi han selv var tilstede. Med sitt autoritetsproblem, sin cineastiske vane å snakke i filmsitater, generelle verbalitet, teknofobi, motvilje mot utdanningsreformer og bakgrunn som public schoolboy og MA fra Cambridge er han et fossil i Blairs Storbritannia. Kort sagt er den aldrende enkemannen en person de som støter på ham enten liker som han er, eller hater, ikke minst fordi han er den type britisk eksentriker som utmerker seg med sin «outrageousness». Han er svært lojal mot tidligere elever og har en forkjærlighet for Southern Comfort og modellbygging. Syklist, ikke-bilist og samboende med hankatten Count Metternich.
Hm. Hm. Hm. Av en eller annen grunn tenker jeg litt på fandom...
Meirion James Trow, født 1949 i Wales, har hittil skrevet syv bøker om den eksentriske overlæreren (den syvende, Maxwell’s Reunion, kom sent i fjor og er ennå i hardback). Trow er kjent for en lengre serie historisk krim satt i Sherlock Holmes’ univers, men sett fra inspektør Lestrades synspunkt. Denne serien har jeg ikke lest. I tillegg har han skrevet dokumentarisk om et par virkelige kriminalsaker. Trow deler yrke og stilling med Maxwell, og det er tydelig at han trekker veksel på sin erfaring med lærertyper og skoleadministrasjon.
Som dere skjønner er altså mitt motiv for å lese denne serien at bøkene er tildels svært morsomme (selv om kriminalsakene kan være tragiske nok) og menneskelige. Siden min favoritt blant britiske kriminalforfattere, Robert Barnard, ikke skriver bøker av helt denne typen lenger, var det stort å finne denne serien ved et tilfelle, og jeg snappet opp seks av de syv på kort tid.
Maxwell’s House (1995) er første bind i serien og presenterer Maxwell og hans miljø (‘Ever been to a staff room? It's more or less like hell must be. Or purgatory. John Milton would have been a comprehensive schoolteacher, if only he hadn’t been born three hundred years too soon.’) - eller kanskje man skal si habitat. En av elevene hans, ei sytten år gammel jente, blir funnet drept i noe som ser ut som en seksualforbrytelse i et forlatt hus i utkanten av byen. Maxwell bestemmer seg selvsagt for å bidra til oppklaringen av mordet. Det er begynnelsen på et varig hat fra det lokale politiets side. Ikke bare misliker de eksentrikere som blander seg inn i deres saker, i denne romanen passer også Maxwell som «old perv» og mistenkt...
‘That’s Learning Support to you, Mr Maxwell,’ she countered. Do try to stay with the jargon.’ (Maxwell’s Flame)
I Maxwell’s Flame (1995) blir en motvillig overlærer sendt pÅ GNVQ-kursus (ikke spør meg hva det er). En av de andre deltagerne er en gammel flamme fra Cambridge-dagene. Hun blir myrdet, og det skjer mer kriminelt. Det er åpenbart at det er mer skummelt på gang i Storbritannias lærerværelser enn man skulle tro.
Åpenbart er det også mer skummelt å sende elevene på ekskursjon til et museum enn man skulle tro. For når Maxwell tar med elevene til Museum of the Moving Image forsvinner en ung lærerinne og en mannlig elev. I Maxwell’s Movie (1998) besøker man ikke bare det man vanligvis tenker på som filmens verden, men også den type film man produserer i Soho. Maxwell’s Movie har interessante miljøskildringer, og er en av de beste bøkene i serien.
I Maxwell’s War (1999) får Peter Maxwell ekstrajobb som historisk konsulent for en miniserie for TV. Det er en slags filmet dameroman av bodice ripper-typen, satt til Napoleonskrigen. TV-serien skildrer et fransk raid mot Englands sydkyst (det bekymrer hverken regissøren eller forfatteren at det franske raidet fant sted i et annet år, i Wales, og at de franske troppene ble tatt til fange av walisiske fiskekoner, ikke britisk infanteri – de engstelige franskmennene trodde på avstand at fiskekonenes bunad med røde sjal og høye sorte hatter var uniformer).
Lokale reenactors får dermed mulighet for å tjene en ekstra skilling som franskmenn og Yeomanry, og Maxwell går med liv og glød inn for å gjøre i det minste det militærhistoriske så korrekt som mulig. Som den rene stabssersjant driller han troppene sine hardt, mens han oppmuntrer dem med passende, historiske sitater.
Working under Maxwell was a bit like working under Napoleon Bonaparte, with just a threat of Attila the Hun. First, that Sunday morning, [...] he gave the extras the gist of the speech the young General Bonaparte gave to the Army of Italy when he first took command in 1796. Then, instead of leadning them into the beautiful, green fields of Lombardy, he led them to the shelter of the dunes where the discarded condoms lay; at least here he didn’t have to compete with the roar of the surf. Then, like Bonaparte, he gave instand promotion to the men of talent, a great believer in the former Emperor’s maxim that every extra carried in his holdall a statuette of a Bafta award. The two re-enactors became sergeants in the twinkling of Maxwell’s eye. Maxwell’s War
Imidlertid blir filmingen av «The Captain’s Fancy» noe forsinket etter at en av soldatene, en av Maxwells elever, avfyrer en muskett ladet med en ekte kule. Den tar med seg mesteparten av hodet til regissøren. Den unge eleven blir hentet av politiet, men Maxwell mener at motivet må ligge annetsteds.
Som man kan tenke seg er ikke TV-verdenen uten egosentriske personligheter, en av dem var regissøren selv. En annen er den mannlige hovedpersonen, som får alle kvinner fra 14 og oppover til å si ‘he’s dishy’ mens de gnir hendene sammen, men som også har en personlighet lik frontfigurer i visse nyere britiske rockeband. Den kvinnelige hovedpersonen kalles den nye «engelske rose» i britisk film, og har både stor publikumsappell og appell til mannlige seere. Den eksentriske forfatterinnen bak beskrives som en blanding av «Barbara Cartland og Julie Burchill», og det er nok neppe ment helt pent.
Mer positivt enn TV-verdenen blir nok reenactors skildret. Det er tydelig at Trow kjenner til det han skriver om.
Maxwell’s War er etter min mening kanskje den mest interessante boken i denne krimserien.
[...] Domestic Science. It was called Food Technology now, whatever that meant. Maxwell was waiting for the day when they introduced History Technology into schools. That day he would quietly take a rope from the gym and hang himself from the Leighford High flagpole, the one where the Head hoped the Investors in People flag would fly one day soon. Maxwell’s War
I Maxwell’s Ride (2000) passer Mad Max sine to nieser, også de personligheter. De tre blir vitne til at en mann blir skutt i en av attraksjonene i en fornøyelsespark. Det viser at at mordofferet var regnskapsfører for en stiftelse som kanaliserer penger til kulturliv og skolevesen.
Man skal ikke ha lest så fryktelig mye krim før man skjønner at det må være noe galt med denne stiftelsen. Ganske riktig viser det seg å være en front for noe ganske annet.
Denne romanen har sine interessante passasjer, men selv synes jeg ikke det mer konspirasjons/thrilleraktige passer denne serien.
Maxwell’s Curse (2000) er den romanen i serien jeg leste først. Fant den ved et tilfelle da jeg kastet et blikk på horror-hyllen på Avalon, en hylle jeg vanligvis ikke sjekker så ofte.
Peter Maxwell sitter i ensom majestet hjemme og venter på å feire det nye årtusenet med Southern Comfort. Det er selvsagt 31. desember 2000 har han satt seg ned. Det ringer på - og han oppdager at noen har plassert liket av en naken, gammel dame utenfor.
Det viser seg at noen har ønsket å involvere ham i en riktig skummel sak, der noen tydeligvis driver og eliminerer hekser - eller paganister, om man vil - i området. Er det et oppgjør mellom okkulte grupper, eller en anti-okkult utrenskning? Hvorfor har noen dratt Mad Max inn i dette? Det lurer både politiet og Peter Maxwell på.
Også i denne romanen av Trow er det mye interessant bakgrunnsmateriale og humoristiske skildringer. Som medlem i skeptikerorganisasjon satte jeg pris på en infam skildring av en moderne heksejeger, unnskyld, en amerikansk kvinne og «ekspert» på «sataniske sammensvergelser». Også mer ordinære sysler og samfunnsgrupper får imidlertid sitt.
Hvis man liker britisk krim av den typen som er satt i interessante og spesielle miljø, er humoristisk og menneskevennlig - ja, da kan man nok gjøre langt mer dumme ting enn å prøve Maxwell-serien til M. J. Trow.
Earlier that evening he’d wrestled with the complexities of his Year 10 coursework marking. Was that piece of plagiarism and misspelt drivel a level 4 or level 5? The worst aspect of all this was that people often mistook him for the sort of teacher who gives a fuck. But, then, that was because they were right. Now, he’d put away his red pen, hied himself to his attic, put the gold-laced Crimean forage cap on his head and settled down to the important things - breathing life into 54mm pieces of plastic. Maxwell’s Curse
Maxwell’s House (1995)
Maxwell’s Flame (1995)
Maxwell’s Movie (1998)
Maxwell’s War (1999)
Maxwell’s Ride (2000)
Maxwell’s Curse (2000)
Maxwell’s Reunion (2001)
Maxwell’s Match (2002)
Maxwell’s Inspection (aug. 2003)