Allerede for et par år siden så jeg Norman Spinrad indignert fortelle om romanen «He Walked Among Us», som ingen amerikansk eller engelsk forlegger har villet utgi. Ikke engang til et minimalt forfatterhonorar, $1 - en dollar. På nettsiden til Spinrad kan man prøvelese et kapittel, et kapittel som byr på et infamt portrett av en science fiction-kongress.
Smått fascinert av denne historien gravde jeg frem skoletysken og 14,95 euro for den tyske oversettelsen, Die Transformation, som kom ut i paperback-original i forrige måned. Tross alt har jeg jo likt det jeg tidligere har lest av Spinrad, blant annet geniale The Iron Dream.
I boken dukker en underlig kar opp på landet i delstaten New York. Han kaller seg Ralf, sier han kommer fra en fremtid der den store miljøkatastrofen er et faktum, og at han har dratt tilbake i tid for å gjøre lykken som komiker. Impresario Texas Jimmy Balaban synes det er noe ved ham, og sørger for at han får prøve seg i TV-verdenen. Ralf utmerker seg med syrlige forulempinger av publikum, geberder og fysikk.
Hva er det så med Ralf? Er han en skuespiller som bare kan spille én rolle, og alltid spiller den? Er han en skrulling? Eller - har han med seg et budskap til oss fra fremtiden?
Blant de som blir med i teamet rundt Ralf er SF-forfatteren Dexter D. Lampkin. For en stund siden varslet han øko-katastrofen og behovet for å finne en vei ut av den i en roman kalt Die Transformation, men budskapet falt på stengrunn. Etter endel tvil blir han trukket med i det mer lukrative arbeidet med TV-serien «Ralfs verden». Dexter har et meget anstrengt forhold til science fiction-fandom, men finner ut at han bør svelge fordommene sine til fordel for serien (og egen vinning). Siden fandom byr på mange naive mennesker, burde de kunne ledes - og kanskje også rettledes...
Her kommer vi inn på noe av det som har vakt mest oppmerksomhet ved denne romanen av Spinrad. I Who Writes Science Fiction? (Charles Platt, 1980) får vi vite at Norman Spinrad allerede på 60-tallet hadde sammenstøt med fans og kalte enkelte for «the fat fascists». Han har også uttrykt at science fiction-feltet styres av fans, og at det er like galt som om rockemusikken var styrt av groupies.
I Die Transformation får vi så en rekke Sharyn McCrumb-aktige utlegninger à la Bimbos of the Death Sun. Flere ganger ødelegger dumme og plagsomme fans dype og filosofiske samtaler mellom SF-forfattere og vitenskapsmenn. Det virker som om Spinrad ikke bare er plaget av det han påstår er fandoms dumhet, men òg den manglende respekt som blir forfattere til del. I grunnen får jeg et lite inntrykk av at Spinrad ønsker seg en fandom mer lik en rekruttskolekaserne der sersjanten kommer på morgeninspeksjon, noe som er litt overraskende fra radikalt-litterært hold.
En smaksprøve (i undertegnedes oversettelse fra tysk) får holde:
«Oskar Karel var en kjent skikkelse fra science fiction-kongresser i California. Om han ikke veide 150 kilo, så var det ikke langt så langt fra. En gigantisk vom gikk over i en kolossal ende, mens fuglebrystet og de smale skuldrene var langt mindre iøynefallende. Derfor lignet Oskar Karel på en fet kjempepingvin.Man kan i grunnen spørre seg om hva som er markedsgrunnlaget for en science fiction-roman som rakker ned på fandom. Selvsagt tror jeg ikke at Spinrad ikke har fått utgitt romanen fordi forlagskonsulentene og redaktørene føler seg forulempet som fans, det er mer et tilfelle av at kritikken vanskelig kan være interessant for de SF-lesere som ikke kjenner til fandom. For de som kjenner fandom, føler seg gjort narr av. For de SF-lesere som ikke gjør det, så må det først og fremst være underlig å lese en roman som fremstiller organiserte SF-lesere som en slags menneskelig feilvare.I sitt naturlige habitat, science fiction-kongresser, vakte hans ytre lite oppsikt, siden han hørte til den dominante fanniske genotyp. Også andre pæreformede fans hadde glippende fiskeøyne, enda mer ubehagelige bak tykke brilleglass, t-skjorter på størrelse med firemannstelt og vide, svarte treningsbukser som ingen andre egentlig visste hvor man fikk kjøpt.
Det var heller ikke uvanlig at slike fans pyntet den store t-skjorteflaten med en rekke fargerike buttons, for eksempel fra deres siste dusin con-besøk, eller som pralte med oppildnende slagord som Fans er slans - en henspilling på supermutantene i A. E. van Vogts roman Slan - Aufwiedersehen in Heidelberg eller Inneholder vurguzz (som henspilte på en sterk, fannisk hjemmebrent).
[De siste to eksemplene er nok fortysket: Heidelberg avholdt Verdenskongressen i 1970, den hittil eneste tyske verdenskongress, mens vurguzz er et fenomen fra Perry Rhodan-universet. - PCJ]
Her, derimot, spiddet av tv-lyskasteren som en bille på objektskiven til et mikroskop, minte han mest om en sprudlevinfyllik i siste stadium, etter å ha slept seg til Happy Hour i Pololoungen til Hotel Beverly Hills.
Dexter følte seg lammet ved synet av skikkelsen. Han identifiserte seg ikke med plagsomme personer som Oskar og tvilte på at slike fantullinger utgjorde den egentlige leserkretsen hans. Hvis en eller annen drittsekk sa noe annet, så hadde han nok argumenter innabords til en halvtimes utlegning om saken.
Men den grusomme sannhet var at enhver som skrev science fiction uvergerlig måtte se seg sammenlignet med dåsemikler som Oskar.
«Hei, Ralf, jeg heter Oskar Karel,» gnålte Oskar med sin påfallende uttrykksløse stemme og underlige, maskinaktige betoning. Man kunne høre ordene bli kursivert. «Jeg arbeidet med livsoppholdsystemer hos NASA før etaten ble rammet av innskrenkinger.»
Det er klart at man i fandom kan støte på monomane, masende mennesker, men jeg kjenner meg selv ikke så voldsomt truffet. Videre kan jeg jo forstå at for de som tjener til livets opphold ved å leve og ånde for en genre, kan amatører være slitsomme, skjønt Spinrad overbeviser nok ikke om rettmessigheten av sin kritikk.
Hva skal man si om romanen som fantastisk litteratur? Jo, det mest påfallende er at den er veldig lang (da tar jeg forbehold for at jeg leser mer sakte på tysk enn på engelsk og norsk), og for meg er den nok for lang i forhold til hva selve intrigen skulle tilsi. Det blir ikke bedre av at teksten iblant kjennes fylt av uvesentligheter: selv om hovedpersonene ofte drikker bourbon eller chardonnay, røyker en joint eller tar en biltur på landet i California, så trenger ikke vi vite det hver gang og hele tiden.
Selv synes jeg konseptet «komiker fra fremtiden» er smått interessant. Skjønt her er nok manuskriptet blitt rammet av tiden i skrivebordsskuffen (en pekepinn er at det refereres til at forfatteren har en «ny 486 med 8 Mb RAM og 250 Mb harddisk»), siden den gang har man hatt så mange «forulempende» komikere og TV-verter, og Reality-TV har gitt opphav til betegnelsen «drittsekk-TV». Slik sett blir ikke «Howard Stern fra stjernene» like spennende (det skal imidlertid Spinrad ha: jeg skulle gjerne sett romanen filmet, med Jim Carrey i rollen som Ralf...).
Tysk oversetter er Horst Pukallus, ifølge forlaget blant deres toppoversettere, og jeg må jo si at det er interessant å se hvordan han har gjort amerikansk dialekt og slang om til tysk talespråk (tar selvfølgelig forbehold for det at jeg ikke har lest mer enn ett kapittel på engelsk).
Die Transformation er forøvrig tilegnet Timothy Leary og Gene Roddenberry.
Spinrad har hatt varierende karriere etter et par ungdomssuksesser, og jeg vet ikke om det har gjort ham bitter. Han kaller «He Walked Among Us» for sitt magnum opus, men jeg håper han der tar feil. For selv om han alltid har utmerket seg med viljen til å gå nye veier, og fortjener ros for det, er Die Transformation mer av en avkjørsel.
Norman Spinrad (Heyne, 2002): Die Transformation, 1115 s.