«Oh, stolta röda khmerer!»

«Vänskapsföreningen Sverige-Kampuchea grundades den 17 april 1977, på tvåårsdagen av röda khmerernas revolution. [...] På eftermiddagen hölls sedan ett större möte, med tal av Jan Myrdal. Runt 200 personer fick höra representanter från Fria Proteatern och en blåsorkester från Folket i Bilds Uppsalasektion spela och sjunga Demokratiska Kampucheas nationalsång: [...]»
(s. 86)
«De dödas namn skulle ha fyllt knappt 13 500 sådana här boksidor, eller om man så vill, 34 böcker av den här storleken.
Ytterligare 3700 sidor väntade oskrivna, på de ännu levande som skulle dö.»

(s. 32)

Peter Fröberg Idling har arbeidet i Kambodsja i flere år. Pol Pots leende (2006, pocket 2007) tar utgangspunkt i reisen til fire medlemmer av Vänskapsföreningen Sverige-Kampuchea til Pol Pots rike (en tilsvarende norsk reise fant forøvrig også sted). Etter medieomtalen ventet jeg at boka for det meste handlet om besøket og de tilreisende svenskenes naivitet, men boka handler også mye om Kambodsjas moderne historie.

Det pågår ennå en diskusjon om hvor stor andel av de som døde under Pol Pots regime som ble offer for terroren, og hvor stor andel som døde som følge av tidligere års krig og vanstyre, men det er klart at svært mange døde som følge av ren terror. Idling refererer også til en diskusjon om hvorvidt Pol Pots regime drev med massemord eller folkemord. På den ene siden ble «alle» rammet, på den annen side gikk det aller verst ut over flere av landets minoriteter, som kinesere og muslimer (Pol Pot benyttet allikevel iblant medlemmer av urfolk som fotsoldater, for de var ikke urbanisert på samme måte som mange khmerer).

Også før og etter Røde Khmer rullet historiens hjul tungt over Kambodsja. Deler av landet ble teppebombet av amerikanerne, og den buddhistiske obskurantisten og generalen Lon Nol, som hadde kuppet prins Sihanouk, hadde prøvd å slå ned alle folkelige opprør med blodige represalier. Etter Røde Khmer hersket arvefienden Vietnam i en årrekke.

Idling gjør et poeng av at Røde Khmer-regimet i mangt var ganske inkompetent, ja, de var ikke alltid særlig dyktige etter deres egne, ideologiske mål, heller. Kambodsja har ypperlige rismarker og rikt ferskvannsfiske, men landbruket slo feil, selv når mesteparten av bybefolkningen var sendt ut på bygda. Når alle feilslag ble definert som forræderi, smisket samtlige mellomledere febrilsk oppover og sparket nådeløst nedover. Torturistene i fengslene kunne fort bli fanger selv, for eksempel dersom en fange døde for fort. Hemmelighetskremmeriet til «Organisasjonen» kunne føre til at forskjellige grupper røde khmer-soldater, fra ulike «soner», barket sammen.

Hva så da de tilreisende svenskene? Jo, de så et fattig, men velfungerende jordbruksland, der parti og folk skapte framtida uten innblanding utenfra. Idling har lett etter folk som var med på å hilse svenskene, og kommer fram til at man i Demokratiske Kamputsjea var vant med å bygge Potemkin-kulisser: Det gjaldt både besøk fra vennskapsforeninger og inspeksjoner fra partiets ledelse.

Hedda Ekerwald, en av de fire deltagerne, skrev i sin dagbok før avreisen at kanskje ville ettertiden se på dem som de svenske høyreintellektuelle som dro ned til Hitler-Tyskland for å beundre orden og disiplin. Det er nok noe profetisk over det. Helt uten tvil var de vel ikke i svenske kamputsjeabevegelsen, heller, for de hadde lagt merke til at flere kamerater som var kalt hjem fra Europa ikke ga livstegn fra seg. Det gjaldt blant annet mannen til den andre, kvinnelige deltageren, som Idling har valgt å anonymisere (litt pussig, all den stund boka fra besøket ikke er utilgjengelig). Allikevel valgte de før avreise å ikke plage sine verter med spørsmål om disse vennene, for de var nok sikkert bare altfor opptatt med å bygge landet.

Jan Myrdal, derimot, hevder at han mener det samme idag som dengang, og at hvis overlevende røde khmerer skal stilles for retten, så må også Kissinger stilles for retten.

Nå skal det sies at sympati for Pol Pots regime i vest ikke var begrenset til maoister. Da Phnom Penh falt, kalte Aftonbladets korrespondent det det morsomste han hadde opplevd. Her i Norge stod det i Ny Tid at uansett hvor mange som var blitt skutt, så fortjente de det, alle sammen. Etter at Phnom Penh falt på nytt, da til vietnameserne, anerkjente store deler av verden Pol Pots regime som eksilregjering.

Ellers er det litt interessant hva vesteuropeere måtte ha sett i dette regimet på andre siden av kloden, i et av verdens fattige land. Ofte ser vi jo i andre kulturer det som har mening fra før av for oss selv. Idling viser til at røde khmererne var blitt svært puritanske i kamptiden, og det er faktisk litt interessant at enkelte av utfallene mot byfolk minner litt om utfall fra norsk motkultur. Det er jo enkelte norske kommentatorer som har sett endel likheter mellom norsk ML-bevegelse og tidligere motkulturer, uavhengig av ideologiske fortegn...

Idling er født på syttitallet, og det man kan kalle sekstiåtterbarn. Et av hans tidligste minner er faktisk å høre de voksne rope: «Kissinger! Mördare!» (den lille ler, for han tror de roper om «kiss», altså det barnlige svenske ordet for urin). Som tilhørende en annen generasjon undrer Idling seg slik:

«I vilken mån blev kampen en personlig identitet för dem som vevade stencilieringsapparaterne och stod utanför Domus? De som ägnat sina tonår åt att upptäcka världen genom FNL?»

PCJ, 29.5.2007, rev. 21.9.2007

Tilbake til bloggen!