Her diskuterer jeg i liten grad selve handlingen i romanen jeg omtaler. Derimot forteller jeg noe, men langt fra uttømmende, om bakgrunnshistorien til denne alternativverdenfortellingen. Det er som kjent vanlig i diskusjoner omkring verk i nettopp denne subgenren, og anses ikke blant entusiaster som noe som nødvendigvis vil ødelegge noen leseglede. De som er veldig vare for slikt trenger jo heller ikke lese dette – i det minste ikke før de har lest romanen til Strömberg.
Noen av mine største leseopplevelser hva gjelder fantastisk litteratur har jeg fått fra nettopp alternativverdenfortellinger. Imidlertid er det slik at denne type fortellinger i moderne tid er blitt en hel subgenre, og da blir det nødvendigvis mye som ikke er så interessant. Da er det en desto større glede å oppdage noe som er nytt og friskt, velskrevet og spennende. En del av gleden er dessuten at det attpåtil er skrevet på et skandinavisk språk.
Historiker og museumsmann Håkan Strömberg fikk i 2002 ut romanen Odens öga: Kriminalroman från ett annat Sverige på forlaget Ordfront. Det er en bok satt til et Sverige delt mellom religionene. Den aller mest vesentlige forskjellen er at den mer folkelige hedenske kultusen overlevde i endel tradisjonsbundne, rurale landskap. Dessuten ble Sverige aldri gjennomreformert, de kristne er derfor stadig delt i lutheranere og katolikker. På 1800-tallet prøvde såkalte «rönnstedtianer» å samle religionene, men de startet mest sin egen, og har fått lite takk fra de andre for det.
Det er ganske vanlig å bedømme alternativverdenfortellinger etter hvor realistisk det ville være at verdenen fortellingen foregår i kom til. Slik sett er dette en riktig urealistisk alternativverden. Først og fremst er det vanskelig å se for seg hvordan hedenskapet ville ha kunnet overleve i et Europa ellers likt vårt eget – rent militært måtte hedningene da nærmest ha hatt høye beskyttere med atomvåpen, for ikke å snakke om det kulturelle kristningpresset.
Når det er sagt, så har det også vært riktig vanlig å bedømme alternativverdenfortellinger etter effekt, eventuelt også budskap, samt litterære kvaliteter. Odens öga er svært tankevekkende og rik på idéer. Det er litt vanskelig for meg som norsk å bedømme Strömbergs svensk, men det flyter for meg jevnt.
Makten har vært ulikt fordelt mellom de forskjellige religiøse grupperingene. Sverige har siden reformasjonen vært et lutheransk styrt land. Endel katolikker synes å høre til «ikke-styrende» overklasse, som næringslivsfolk og adel. Man finner mange rönnstedtianer i frie yrker. Lavest på rangstigen er nok hedningene, for de har sjelden vært blant de rikeste i sine egne landskap, og i Stockholm er de gjerne taxisjåfører, renholdsbetjenter og søppeltømmere, gjenkjennelige på klesdrakt og mennenes skjegg. Ja, man behøver vel neppe å utbrodere om hvilke paralleller Strömberg her gir oss til vår egen verden.
Denne verdenens Sverige har og har hatt flere problemer enn vår egen verdens Sverige. Lutheranerne synes å ha spilt en rolle tilsvarende den sunni-muslimske, arabiske irakere spilte inntil ganske nylig. Det største partiet, Kristdemokraterna, er korrupt, på den annen side føler mange at det er det eneste partiet som har erfaring og kunnskap nok til å styre Sverige. Mange i minoritetene frykter overgrep fra politi og sikkerhetsstyrker. I hedenske områder er lutheranske regimenter utplassert. Togene går slettes ikke etter rutetabellen. Likevel er Sverige et moderne demokratisk land med en god del menneskerettigheter, selv om demokratiet iblant sliter.
Hedningene har også blamert seg endel politisk. I denne verdenen var Sverige helt eller delvis okkupert av Nazi-Tyskland. Noen av hedningene var naturlig tiltrukket av tysk ættemystikk. Det deltok egne svenske SS-avdelinger på Østfronten. Senere, på 70-tallet, fantes det en rekke hedenske terrorgrupper, finansiert av svensk-amerikansk kapital (utvandrede svenske hedninger får altså en rolle lik vår verdens irsk-amerikanere, som ivrig har samlet inn penger til IRA). I våre dager vil mange hedninger først og fremst kjempe for at hedninger får seg utdanning og kommer inn i statlige etater der dørene før var lukket for dem, men det er nok ennå de som drømmer om frie republikker med navn som «Stor-Jämtland» eller «Stor-Dalarna»...
Den unge religionsviteren og doktoranden Mathias Franzén, som selv hører til den lutheranske folkegruppen, men som har studert hedenskapet, havner noe motvillig på delikat oppdrag. Det er nemlig slik at Sverige har fått sin første koalisjonsregjering som samler flere partier og religiøse grupper. Dessuten har noen begått et politisk drap. En kontroversiell tidligere minister og «kristdemokrat» er myrdet. Ja, hva verre er, han er blitt ofret til Odin, og det helt «etter boken». Menneskeoffer og aristokratisk Odinkult er på papiret utdødd, men har noen fått idéer?
Franzén drar fra Stockholm til sitt gamle studiested, Hedniska universitetet i Östersund for å følge dette sporet. Imidlertid vil det vise seg at frontene har hardnet, og at han nå er et skjeggløst «käringtryne» og lutheraner blant hedningene.
Ellers skal jeg la handlingsreferat være, bare notere at det er en spennende thriller og et interessant skildret, kontrafaktisk miljø som handlingen foregår i. Det er forøvrig også den type thriller der mer skjer med fortellerpersonen enn fortellerpersonen klarer å få til å skje.
Som man vel forstår likte jeg denne romanen godt.
Hvis jeg ellers skulle ha ønsket noe oppklaring hva gjelder selve verdenen dette er satt til, så kunne jeg som norsk leser godt tenkt meg noen linjer om nabolandene. Nå nevnes det at det finnes et hedensk eksilmiljø i svensktalende Åbo i Finland, men hva med Norge? Er Norge religiøst samlet eller religiøst delt? Noen av de landskap som nevnes som hedenske, nærmere bestemt Jemtland og Herjedalen, kunne jo like gjerne ha endt opp i Norge. På den annen side kan en forfatter ikke ta med litt med alt.
Til sist vil jeg bare si den hedenske kulturen i romanen til Strömberg var levende skildret, og det var noen ganger jeg grep meg i å tro at man kunne ha tatt toget til Hedniska universitetet i Östersund for å overvære de hedenske festlekene. Det skal selvsagt forfatteren ha ros for.
PCJ, nov. 2006, rev. 16.9.2007