Leste forleden Pale Fire (1962) av Vladimir Nabokov, som alltid fascinerer meg.
Denne boka kan man, om man vil, si går et steg videre fra kjente litterære grep som brevromanen. Selve fortellingen fornemmer nemlig leseren gjennom forord og kommentarer til et diktverk. Teksten er utformet som om den var rått tilhugget, et par steder står til og med kommentarer fra redaktør (og forteller) til seg selv, som om de var glemt fjernet.
Diktverket «Pale Fire» er av den amerikanske poeten John Shade. Kommentarer og forord er ved Dr. Charles Kinbote. Selv om diktverket synes å handle om Shade, alderdom, tapet av et barn, så mener Kinbote at det egentlig handler om ham, og er et resultat av deres samtaler.
Dr. Kinbote er nemlig egentlig eksilkongen Karl den Elskede av Zembla, på flukt fra sitt hjemlands ekstremistparti og deres sovjetiske rådgivere. Det skriver han ihvertfall selv, og han utpensler det glade hofflivet i dette «Ruritania». Som i den mer kjente romanen Lolita er det også her mye seksuell dragning til ungdom, denne gang unge menn, enten ynglinger imellom eller (nok mer kontroversielt) at eldre menn blir tiltrukket til ynglinger. Uansett er nå Charles i USA, ved det lille Wordsmith College i New England, etter en flukt en Bonnie Prince Charlie verdig. Så sier ihvertfall Dr. Kinbote.
Kinbote innrømmer selv at flere, for eksempel kona til Shade, fant ham mye av en galning.
Som man kanskje skjønner havner man fort ved termer som «unreliable narrator». Det er da de som har lurt på i hvor stor grad Nabokov har ment at man skal stole på Kinbote. Foregår romanen i en verden ganske lik vår egen, men allikevel en parallellverden der landet Zembla eksisterer? Er Kinbote nødvendigvis dette landets konge for det? Er Kinbote bare spik spenna gæærn? Hvordan døde Shade? Har Kinbote fått eller tatt manuskriptet? Er Shade bare en skygge, og Kinbote har skrevet alt? Det finnes enda flere mulige teorier enn disse
Selv synes jeg nok dette blir mindre fruktbart, og aner kimer til alle disse tolkninger i Nabokovs egen tekst. Kanskje var det viktigste for Nabokov den akademiske leken, for, det er klart, for enhver som har tatt et språkfag på Blindern og lest kommentarutgaver, etc. er det veldig mye som er lettkjennelig – selvsagt i narrespeilet, riktignok. Svært mange av Nabokovs egne «oppheng» er til stede, for eksempel svinger han også her pisken over «frie», «gjendiktende» oversettere.
Generelt blir det vanskelig å drive meningsfull tekstkritikk av en tekst som er så til de grader en parodi på tekstkritikk.
Noe som nok vil fascinere de som er interessert i fantastisk litteratur, og især skandinaver, er at Zembla er et mer nordisk Ruritania enn vanlig (merk at jeg her bruker Ruritania som et begrep, et europeisk fantasiland, ikke om det originale Ruritania). Nabokov gir oss gjennom Kinbote noen brokker av dette språket, som virker som om en slavisktalende som har lyttet til, men ikke selv kan et germansk språk, har fabulert over germansk språk, kanskje tilogmed nordgermansk, som fenomen.
(Derimot er det ikke riktig, som det visstnok skal ha stått et par steder i kommentarer til Nabokov, at dette er «russenorsk» eller «moja-po-tvoja», som ble brukt i russerhandelen i Finnmark. Det ser nemlig ganske annerledes ut. Derimot hadde sikkert Nabokov nikket anerkjennende til at slike kommentarer gjentas og dermed går inn i det akademiske kretsløp.)
Pale Fire er en kraftoppvisning, en styrkedemonstrasjon fra Nabokovs side. At det er så konstruert og bevisst på å være en konstruksjon gjør det iblant også litt overveldende, og Pale Fire er nok ei bok mange heller vil ha glede av å lese litt av en gang iblant, enn tvers igjennom. Dermed ikke sagt at man ikke kan la seg fascinere av personene, det være seg Kinbote, Shade – eller Nabokov.
PCJ, des. 2005, rev. 16.9.2007