I våres kom en ny novellesamling fra Ursula Le Guin. The Birthday of the World inneholder syv fortellinger publisert i tidsrommet 1995-2000. I tillegg får leseren kortromanen «Paradises Lost», som ikke er tidligere utgitt. Dessuten innledes samlingen med et informativt forord.
The Birthday of the World kan trygt sies å være noe av en styrkeoppvisning fra Le Guin. Her viser hun frem sitt poetiske språk og sitt talent for å lage kulturer og skildre mennesker, med kjønn og roller. Science i science fiction kan her utlegges som «social science» - nærmere bestemt sosialantropologi.
Ekstra interessant er det at flere av fortellingene også synes å være skrevet genrebevisst: den hittil upubliserte kortromanen eller langnovellen «Paradises Lost» er basert på Le Guins ønske om å skrive om et generasjonsskip (hun refererer til blant annet Martinssons Aniara i forordet), og også et par av de andre fortellingene kan sies å kommentere vanlige SF-troper og tema.
Denne anmelderen synes at dette rett og slett er en strålende samling, og nøt de åtte fortellingene i velsmakende porsjoner. I gjennomgangen av novellene nedenfor vil jeg prøve å vise hvorfor jeg synes dette er så bra.
Mesteparten av Le Guins science fiction-fortellinger foregår i «the Hainish universe», der en rekke planeter, blant dem Jorden, ble kolonisert fra planeten Hain i en fjern fortid. De forskjellige humanoidene slår seg etterhvert sammen i et løst
I den tidligere samlingen Four Ways to Forgiveness (1995) får vi glimt fra livet på Hain, menneskehetens opprinnelige hjem. Som Le Guin påpeker i forordet, for Hain er «der intet nytt under solen» - de påstår at alle sosiale og politiske eksperimenter er utprøvd. Fra klassikeren The Left Hand of Darkness (1969) vet vi også at Hain-folket utførte biologiske eksperimenter.
«Coming of Age in Karhide» foregår på samme planet som i The Left Hand of Darkness, blant et folk som er et resultat av et slikt eksperiment. Menneskene på istidsplaneten Gethen ble i en fjern fortid gjort tvekjønnede. Vanligvis er innbyggerne hverken menn eller kvinner, bare personer. Fra tilsvarende pubertet og til overgangsalder kommer de imidlertid én gang i måneden i kemmer, en slags løpetid der de utvikler enten fullt mannlige eller fullt kvinnelige attributter. Denne tilstanden tilbringes i «kemmerhus», der alle som er i kemmer, er velkommen.
Det er klart at dette innebærer en helt annen mellommenneskelig dynamikk. Det seksuelle er noe gethenerne er opptatt av og gledes ved, men samtidig er det i store deler av livet deres slumrende. Et mindretall av gethenerne utvikler seg til menn og kvinner, og kalles av de andre «halvdøde» eller «perverse». De finner gjerne tilflukt som arbeidere i kemmerhusene (Le Guins skikkelser kan ha mindre tiltalende holdninger, de også, i tillegg er ironien at også jordmennesker vil bli regnet til «de perverse»).
«Coming of Age in Karhide» er fortellingen om første kemmer til Sov Thade Tage em Ereb, som ser tilbake på sitt liv og kjærlighetsliv. Det er en fortelling om en annerledes pubertet, rett nok ikke uten paralleller. Det er både søtt og vemodig, for forandring gjør alt nytt, men hele tiden vakkert. Det er dessuten mer om noe vi bare så glimt av i The Left Hand of Darkness.
Et annet eksperiment ble utført på planeten Seggri, og de sosiale konsekvensene er beskrevet i novellen «The Matter of Seggri». Denne gangen er formen ikke én fortelling, men en samling rapporter og erindringer.
På planeten Seggri er menn sjeldne, for forholdet mellom kvinner og menn er seksten til en. Som resultat av Hain-folkets genmanipulering lever mannlige fostre og guttebarn sjelden opp. Siden menn er sjeldne, er de også dyrebare. Fra puberteten av lever de i en slags borger og parkanlegg, der de tilbringer tiden med sport og leker. Særlig de mennene som utmerker seg her er ettertraktet i stutteriene, og kan ta med seg dyre gaver og penger tilbake til sine «slott». Det er nemlig kvinnene som utgjør det sivile samfunn på Seggri, med handel, utdanning og industri. Både kvinner og menn er strengt bundet av sine kjønn og forskjellige roller.
Rapportene fra Seggri forteller både om de utilfredse som prøver å opponere mot systemet og sine roller, og om observatører fra Ekumen, såkalte mobiles, som kjent hovedpersoner i en rekke av fortellingene til Le Guin.
People here aren't obsessed with sports and athletes and sexy sires the way the young women in Reha were, and some of the older ones. It's a kind of obligatory obsession. Cheer your team, support your brave men, adore your local hero. It makes sense. Given their situation, they need strong, healthy men at their fuckery; it's social selection reinforcing natural selection. But I'm glad to get away from the rah-rah and the swooning and the posters of fellows with swelling muscles and huge penises and bedroom eyes.
Verkene til Le Guin har aldri manglet adresse til vår egen verden, her mediafisert seksualitet i Amerika og andre deler av Den vestlige verden. I det satiriske speil som Seggri er, er fokus på mannskropp, ikke kvinnekropp. Rollene er like faste og utgjør en slags quarterback/cheerleader-dynamikk. I tillegg slår det meg at Le Guin kommenterer og ironiserer mannlige drømmer, heller ikke ukjente i SF skrevet av menn, om harem og uforpliktende flerpartnerseksualitet. Livet i stutterier og i borgene skildres ikke som noe å trakte etter.
Som en ekstra satirisk bonus er første rapport fra Seggri fra et skip på vandring fra Hain og utover i galaksen. Gjenoppdagerne tilhører en intolerant, monoteistisk kultur, og derfor misforstår de det meste av de rådende forhold på planeten... Det kan igjen tas som et lite nikk til Le Guins eget fag, sosialantropologi, som prøver å komme bak slike fordommer.
I samlingen A Fisherman of the Inland Sea (1994) lot Le Guin leserne ble kjent med planeten O. På O hører menneskene til en av to moieties, klaner, et skille like skarpt som mellom mann og kvinne. Ekteskap er mellom fire personer, med ett tillatt heterofilt og ett tillatt homofilt forhold, og ett forbudt forhold. De to novellene fra O, «Unchosen Love» og «Mountain Ways», tar begge utgangspunkt i kjærlighetens veier i et slikt system. Novellene er begge vakre og stemningsfulle, men samtidig må jeg nok innrømme at de på innholdssiden ikke ga denne leseren så mye mer enn selve antropologien.
Anmeldere i amerikanske SF-magasiner har sett novellen «Solitude» som Le Guins svar og motsvar til individualistiske nybygger-, «hver mann alene» - og «etter katastrofen» -samfunn i tradisjonell liberalistisk SF fra USA (som oftest skrevet av menn). Selv synes jeg ikke den kritikken er så påtagelig eller åpenbar (rett nok trekker Le Guin i forordet til novellesamlingen selv noen paralleller til «etter atomkrigen»-subgenren), og selvsagt står novellen på egne ben, ikke på status som kampskrift.
» Solitude» foregår på en sparsomt befolket planet, Eleven-Soro, som utforskes i skjul av mobiles fra Ekumen. En gang i tiden var planeten preget av gigantiske byer som nesten dekket kontinenter, men nå er det annerledes. Kvinnene søker sammen i løse «tanteringer», der barna læres opp. Gutter danner flokker, mens voksne menn lever alene, nesten hankatt-aktig. Iblant trekker menn og kvinner etter hverandre. Voksne lærer ikke av andre voksne, og det er en mengde tabu og vegringer mot ytterligere kontakt.
For observatørene fra en annen verden synes det ikke usannsynlig at forbudene er en forstenet kulturell reaksjon og vegring mot samfunnsbygging, teknologi og stratifisering - en reaksjon på katastrofen.
Novellen «Solitude» er også fortellingen om en liten familie. En forsker tar med seg barna sine, en gutt på åtte og ei jente på fem, til Eleven-Soro, der barna så vokser opp. Moren og gutten velger tilslutt bort kulturen, men jenta er «fanget», eller, som hun selv uttrykker det, hun velger å være en person fra sin verden, og dermed det de andre oppfatter som ensomheten.
I Four Ways to Forgiveness tok Le Guin oss til planeten Werel, i 3000 år dominert av plantasjeslaveri, og der store deler av befolkningen kalles «assets».
I novellen «Old Music and the Slave Women» er det 1865 eller 1945, og herrefolkets gamle regjering holder bare deler av hovedstaden og noen få provinser. En diplomat, opprinnelig fra Hain, prøver å nå styrkene til opprørerne, men tas isteden til fange av lojalister og fraktes til en stor plantasje. De tidligere herskerne har nemlig ennå ett ess i ermet, og vil sikre seg diplomaten som talerør og gissel.
Diplomaten blir først mishandlet, siden behandlet pent. Det virker noe umotivert, men det er vel for å gjøre ham mør, og fordi det er slik herskerne har vært vant til å skalte og valte med folk. Etterhvert møter han både engstelige slaver, og rebeller.
«The Birthday of the World» foregår på en lavteknologisk verden, kontaktet av høyteknologiske fremmede. Den dominante kulturen har gudeherskere, og gudenes ankomst (det man kanskje kunne kalle et von Däniken-øyeblikk...) skaper forvirring i en allerede pågående suksesjonsstrid.
Langnovellen «Paradises lost» handler om et generasjonsskip fra Jorden og ankomsten til en ny verden. Vi ser igjen et vanlig motiv hos Le Guin: gutt og jente som vokser opp sammen, som ikke blir par som voksne, men allikevel «hører til» hverandre.
Le Guin viser adskillig poetisk sans i skildringene av det trygge livet ombord og det langt mindre trygge livet på overflaten av planeten. Bemerkes skal også bruken av kinesisk kultur.
Selve konflikten i fortellingen er mellom de som holder fast ved kolonisering som mål, og mellom en ny religiøs gruppe som mener at reisen gjennom rommet er selve Lykksaligheten, og at planeter er et lavere stadium. Denne religiøse gruppen prøver å unnslå lærdom om planeter i skolen, noe som kanskje kan sees - ihvertfall minner det denne anmelderen om det - som en kommentar til enkelte fremstøt fra kreasjonister i USA. Nå blir også de nyreligiøse skildret ikke uten sympati, selv om deres uttalte mål strider mot faktum: skipet har finitte ressurser, og man kan ikke reise uendelig med det. Konflikten blir løst uten vold og tvang.
I denne omtalen har jeg gått inn på handling og mulig tankeinnhold i fortellingene i The Birthday of the World. Det skal imidlertid sies at det ikke er ment å være uttømmende eller entydig. Tvert imot blir de gode fortellingene til Le Guin med en. Fortellinger som «Paradises Lost», «Solitude» og «The Matter of Seggri» kan gjerne besøkes på nytt, da Le Guin behersker den scientifictionale kunst å gjøre det tenkte virkelig for leseren.
Hvis noe skal bemerkes som advarsel, så må det vel være at denne novellesamlingen nok er mindre interessant for lesere som ikke har sans for sosialantropologi. Noen ganger virker historien til de forskjellige planetene i Hain-universet monoton, noe som er pussig med tanke på alle kulturelle brytninger vår egen historie byr på. Her er en by sentrum i tusen år, et kongehus regjerer i tusen år, på Werel har plantasjeslaveri à la Sørstatene fantes nesten uforandret i 3000 år, osv. Meget mulig at Le Guin har et «jo mer forandring, jo mer er det seg selv likt»-perspektiv, og det er klart at på vår Jord har de underst alltid hatt det ille. Likevel kan jeg ikke la være å føle at man her ser en svakhet ved en sterk antropologisk tilnærming vis-a-vis historiefaget. Det er imidlertid et mindre poeng, og derfor nevner jeg det også til slutt.
Ursula K. Le Guin (Harper Collins, 2002): The Birthday of the World