«Fortalt er ikke forklart»

 

Reisebrev fra den kapitalistiske kulturrevolusjonen

 

 

Ursula K. Le Guin (2000, paperback 2001): The Telling

 

Mesteparten av science fiction-romanene til Ursula K. Le Guin finner sted i the Hainish universe, der en rekke verdener bebodd av humanoider har funnet sammen i et løst Ekumen. Verdenene ble i en fjern fortid kolonisert fra planeten Hain. En av dem var Jorden. Det er et univers der man reiser under lyshastig­heten, slik at enhver avskjed på hjemplaneten er endelig. Derimot kan innretningen ansible overføre filer øyeblikkelig. Hovedpersonene i disse fortellingene til Le Guin er gjerne mobiles, en blanding av ambassadører og sosialantropologer.

    En slik hovedperson er den indisk-canadiske kvinnen Sutty.

Hun er sendt til planeten Aka, som først ble kontaktet fra Jorden. Før Sutty forlot Jorden studerte hun det som var blitt overført om planetens tradisjonelle kultur, det ideografiske skriftsystemet, osv.

    I mellomtiden er alt dette blitt forbudt. På Aka hersker nå Statskorporasjonen, som venter lydighet og deltagelse fra alle produsent-forbrukere. Hvis ikke venter brutal omskolering. Overalt spyr høytalere ut budskap om at «nu går alt så meget bedre», «grønnsaksproduksjonen er øket» og «gjennom anstrengelser til stjernene» (på Aka skal munnhellet tas boksta­velig: de nye makthaverne dyrker de eldre, høyteknologiske verdenene, og ønsker å foreta et «stort sprang» med eget romskip til Hain). Fornuften er Gud i statskulten, og den gamle religionen og alle gamle bøker er strengt forbudt.

    Med andre ord har Sutty havnet midt i en statskapitalistisk kulturrevolusjon, utført med stor intensitet og intoleranse. Det er ikke en verden der det er lett for Sutty å trives.

 

«She walked back down the stairs, flashed her ZIL at the exit, walked ten blocks to the nearest Corp-Star foodshop, flashed her ZIL at the entrance. All the foods were packaged, processed, frozen, convenient; nothing fresh, nothing to cook. The sight of the wrapped rows made her tears break out again. Furious and humiliated, she bought a hot stuffed roll at the Eat Quick corner. The man serving was too busy to look at her face. [...]

    She chewed and swallowed. Music and slogans blared in broken bursts from passing vehicles. The light at a crossing four blocks away had failed, and robocab horns outblared the music. People on foot, the producer-consumers of the Corporation State, in uniforms of rust, tan, blue, green, or in Corporation-made standard trousers, tunics, jackets, all wearing canvas StarMarch shoes, came crowding past, coming up from the underground garages, hurrying toward one apartment house or another.

 

Denne anmelderen synes det hele, i tillegg til å minne om kulturrevolusjonen i Kina, minner om reiseskildringer fra de «kapitalistiske» Frie Sonene i samme land. Det er imidlertid klart at skildringene av livet i hovedstaden Dovza By også er ment som satire over livet i vår vestlige verden.

    Et viktig motiv i Le Guins fortellinger fra Ekumen er in­di­vider som står mellom to verdener. Sutty dro fra Jorden på en tid da unistenes diktatur og forfølgelser endelig var omme. Unistene, med hovedkvarter i USAs veststater, preket En Jord og En Gud, og deres lavmål var tillintetgjørelsen av Library of Congress med bombefly, fordi biblioteket krenket tanken om En Bok. Nå har Sutty havnet i et nytt diktatur, et diktatur der de religiøse ikke forfølger, men blir forfulgt.

De to diktaturene kan også ligne ubehagelig på hverandre. Suttys kjæreste døde i et av unistenes terrorangrep, og både unistene og Statskorporasjonen forakter hennes lesbiske legning, enten som umoral, eller som sløsing med ressurser. Både Statskorporasjonen og unistene har et hat/kjærlig­hetsforhold til Ekumen og de andre, eldre verdenene.

    Lenge har Sutty og hennes oppdragsgivere ønsket å se andre deler av planeten enn storbyene. Nå har hun fått tillatelse til å besøke den lille byen Okzat-Ozkat, ved foten av fjellene. Der håper hun å kunne få lære mer om den gamle kulturen og den gamle religionen.

    For det er den gamle livsmåten, The Telling, som er hovedidéen i denne romanen. Det er her Le Guin viser sitt poetiske geni og evne til å skape levende kulturer.

    Sutty prøver å holde seg nøytral til Fortellingen som livsvei, å observere. Hennes sympati er nå mer med fjellfolket, som gjemmer unna det de kan av den gamle kulturen for inspek­tørene fra lavlandet. Inspektører som The Monitor, som nidkjært følger etter Sutty, og advarer henne strengt mot å befatte seg med åndelige «råtne lik».

   

There was no correct text. There was no standard version. Of anything. There was not one Arbor, but many, many arbors. The jungle was endless, and it was not one jungle but endless jungles, all burning with bright tigers of meaning, endless tigers...

 

Av de åndelige retningene på Jorden minner Fortellingen nok mest om taoisme, dernest om ikke-hierarkisk, folkelig åndelig liv innen flere andre livssyn.

    Sutty møter Fortellingen først som regler for diett og helse, deretter som et vell av fortellinger og fragmenter av fortellinger. Det er vanskelig for henne å si hva Fortellingen er, og forsøk på å definere den ut fra hva den ikke er, fører også til vansker: er den dennesidig og ikke-mystisk, får hun en mystisk opplevelse. Er den filosofi, støter hun på overtro. Fortelling er ikke forklaring, som overskriften på denne anmeldelsen er hentet fra, og mange av fortellingene virker – pussige. Opp­levelsen er mer sentral enn forståelsen. Så sier en del av læren derimot at «tro er et sår som heles av viten».

    Denne anmelderen skal ikke bruke mer unødig tid på å para­fra­sere det som kan oppleves i romanen av Le Guins skaperverk.

Hvorfor hater så representantene for Den nye Tid den gamle kulturen? Sutty får vite at i lavlandet ble Fortellingens vise til herskere, som skattla bønder og undertrykte. Fortellingen ble en konserverende kraft, for det nye kunne man ikke fortelle om, bare det tradisjonelle.

    Hos fjellfolket ser den gamle kulturen imidlertid ut til å bli brukt på riktig vis, og ikke ha blitt forvrengt.

    Det sies at romanen er en litteraturform som utfordrer leseren politisk, og at leseren reagerer estetisk på det politiske innholdet i ro­manen på grunnlag av sitt eget, politiske syn.

    Tilsvarende kan man kunne påstå at Le Guin i The Telling gjør det litt for lett for seg, fordi hun skriver utifra det som er henne nært om hjertet. Kanskje litt vel nært.

    For eksempel kan jeg, fra det jeg anser som et agnostisk og rasjonalistisk ståsted, ikke fri meg fra å undres over hva som skjer med de av fjellfolket som ikke ønsker å følge detaljrike spiseregler, ikke vil drive med meditasjon, som spør seg om meningen med alle levesett for harmoni med omgivelsene. Kan­skje det ikke er noe problem å være dissident i den kulturen, siden det aldri er én Fortelling, men jeg kan ikke la være å undres, allikevel.

    Tilsvarende synes jeg nok også at livet under Statskor­porasjonen er tegnet opp med noe bred penn. Misforstå meg rett: jeg vet at man kan lage totalitarisme av det meste, og at dik­taturer nettopp eksellerer i den type detaljstyring og micromanagement, som det heter på moderne amerikansk.

    Allikevel hender det at satiren blir vel gjennomsiktig for denne anmelderen: Sutty liker te, ikke kaffe, og ser ned på de moderne menneskene i Dovza By som liker en kaffeaktig drikk. Den største produsenten heter – Starbrew. Som kjent er moderne amerikanere sterkt opptatt av «gourmetkaffe», og den største kaffebarkjeden heter – Starbucks.

    Tilsvarende minner den offisielle gymnastikken om aerobics, og kalles også det.

    Småmorsomt, naturligvis, men det er nok den type humor som treffer aller best de som er enige.

    Dessverre er ikke The Telling en av de beste bøkene fra Ekumen-universet. Siden de imidlertid er veldig, veldig bra, er det ikke sagt at The Telling er dårlig eller uinteressant. Selv vil jeg lese den omigjen ved anledning. Og jeg er takknemlig overfor Ursula Le Guin for Fortellingen.