Nylig leste jeg ei bok om en av de mer merkverdige skikkelser innen norsk nasjonalsosialisme, en person som var så sær at det kanskje kan være interessant for lesere av fantastisk litteratur, som bloggen min i vesentlig grad ellers er viet til.
Det ariske idol: Forfatteren, eventyreren og nazisten Per Imerslund (Aschehoug, 2004, paperback 2005) er skrevet av religionshistorikerne Terje Emberland og Bernt Roughtvedt. Terje Emberland har tidligere skrevet om Imerslund og hans krets i Religion og rase. Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945 (Humanist forlag, 2003).
Dette er da naturligvis ikke skjønnlitteratur, men det slår meg at iblant er virkeligheten og virkelighetens persongalleri mer sær enn det man som forfatter kan tillate seg.
Hva ville vi sagt om en av våre thrillerforfattere fant opp en kar som mister troen på NS, Quisling, Tyskland og Hitler, fordi han mener at ingen av dem er nazistiske nok? En kar som samler andre misfornøyde frontkjempere og veteraner fra Østfronten, og deretter nærmer seg den borgerlige motstandsbevegelsen og vil ha dem med på komplottplaner mot Quisling. (Imidlertid dør han av skader fra Østfronten før noe skjer.)
Tilsvarende kan man nok trygt si at den lille kretsen av norskhetssvermende og gjerne nyhedensk orienterte nazister Per Imerslund tilhørte (kretsen rundt tidsskriftet Ragnarok) var ganske solid ute på viddene i sin egen fantasiverden, for ikke å si fantasy-verden.
Ellers har vel Imerslund i mine øyne noe vagt «britisk overklasse»-over seg. Hvis man ser bort fra de omvendte politiske fortegn, så minner han om enkelte av britenes eventyrere under Imperiet: Et vakkert blondt ytre som tiltalte både kvinner og menn, homofil, noe som ideologisk bød på mange kvaler, samt eventyrer i både krig og fred.
Imerslund vokste opp i Tyskland, Norge og Mexico. I Tyskland opplevde de de sivile institusjonenes sammenbrudd etter nederlaget i første verdenskrig, og som for andre rikmannsbarn i Tyskland var frikorpsmennene og deres offiserer hans store helter. I Mexico forfører den tyske huslæreren hans far, hans mor og altså Per selv.
Blant Imerslunds eventyr i voksen alder kan nevnes arkeologiske utgravninger i Mexico; hospitering i flere SA-Stürme i Berlin i gatekampenes tid (sannsynligvis den eneste nordmann som var med på dette), før den nazistiske maktovertagelsen; frivillig på Francos side i Spania (der han fort blir desillusjonert over ikke å kjempe for noen nasjonalsosialisme, men for den allmenne katolske reaksjon); Finland-frivillig; frontkjemper...
Emberland og Roughtvedt har gjort et imponerende arbeid, ikke minst med tanke på at det er begynt på 90-tallet da mange kilder er borte, og mange informanter er gått bort. Synd at for eksempel Imerslunds tid i SA i Berlin, der han blant annet skal ha vært tilknyttet den beryktede «Mördersturm», Sturm 33, er lite dokumentert.
Noen tror ennå at Imerslund ble myrdet, men mest sannsynlig er det nok at han døde av skader han pådro seg som frontkjemper.
Emberland og Roughtvedt er interessert i dette som ideologi- og mentalitetshistorie. Det er da også mange holdninger i denne kretsen av norske nazistiske «kjettere» som kan få en til å sperre øynene opp.
Imerslund hadde ikke sans for imperialisme, og mente at forskjellige folk hadde en slags naturlig, nasjonal radikalisme som kunne velle opp når forholdene lå til rette. Imerslund syntes dårlig om annet enn asatru som religion i Norge, men mente at Codreanus og Jerngardens ortodokse St. Mikael-svermeri var bra for Romania. Dessuten var Codreanu flott av utseende. Imerslund hadde også sans for ildfull mexicansk revolusjonsvilje og en viss beundring for landets bandittvesen.
Imerslund hadde liten sans for skoleflinkhet og embetssøken, og desto større uttalt sans for håndgripelig revolusjon, og delte mange SA-eres skuffelse over å bli sjaltet ut. Han dyrket praktisk politikk som å denge motpartens tilhengere, og hadde lite sans for kompromiss eller politisk takt(ikk).
Derfor var Imerslund og flere av hans venner sterkt imot Nasjonal Samlings i starten uttalte kristendoms- og presteskapsprofil, og ikke minst de besteborgere som sluttet seg til partiet. Fremfor alt var de imot høygradsfrimurerne i partiet, for i det svenske frimurersystem skal det være en av gradene – dette har jeg ikke sjekket stemmer – sjette eller syvende grad, der forkleet rives bort, visstnok som et symbol på omskjæringen. Dette gjør da disse, hittil ariske, frimurerne til «kunstige jøder», og derfor raseforrædere i Zions tjeneste.
All norsk nazisme og fascisme var opptatt av nordmennenes skjebne i verden. Vi var et lite, men ærerikt folk, med en stor fortid, og trass i forfall levde det rene ennå i utilgjengelige fjellbygder – i likhet med annen norskdomstenking, også med andre politiske fortegn, var for dem f.eks. Oslo bare et geografisk sted i Norge, mens selve norskheten fantes annetsteds – og lignende steder. Det var viktig å rense landet og få oss inn i en hovedrolle i historien igjen.
Ideologisk og politisk førte dette til at f. eks. Imerslund ikke kunne akseptere noen tysk ledelse i Pan-Germania, for nordmennene var de gjeveste germanere og ariere som fantes, gjevere enn tyskere, svensker, dansker...
Dette norsknasjonale svermeriet er nok til tider noe lattervekkende idag, da det har et klart «musa som brølte»-preg.
Også privat la Imerslund seg til lett forlorne storhetsdrømmer, ikke minst om egen ætt. Imidlertid betyr første ledd i familienavnet ifølge forfatterne av boka om Per visstnok ikke Ymer/Ymir, men er i slekt med «ymse», og selv om Imerslund er et gammelt gårdsnavn på Hedmarken, var Pers slektninger innflyttere som kjøpte gårder på 1700-tallet.
Det er også litt sjarmerende og smålåtent norsk at et tidlig forsøk på å lage gateopptøyer à la Berlin i Oslo strander på at man blir avvist i døren av Losjens vaktmester, og deretter nektet adgang i døra på Grand... – og samtlige «krigere» adlyder. Kelnere og vaktmestere trår til som den borgerlige fredens framste bevarere! Ikke akkurat Mördersturm...
Som sagt dyrket man åsatru, eller kanskje snarere sin egen tolkning av den, og svermet især for skikkelsene Odin og Balder, førerguden og den blonde frelserguden, samt Balders gjenkomst.
Alt dette førte til at mange av dem, men nok ikke Imerslund aller mest, sluttet seg til en frådende antisemittisme, der nettopp jødene ble sett som en slags samfunnsmessig virus eller en slags rotter i menneskeham. Det er nok det aller mest frastøtende og illevarslende ved denne ideologien, sett med vår tids øyne.
Vi må merke oss at denne radikale nazismen hadde aldri mange tilhengere, det var kanskje en 20 frontfigurer, og et par tusen hangers-on på det meste.
Mest kjent er altså forfatteren Per Imerslund, i tillegg kommer maleren Barth-Heyerdahl, Hans Jacobsen, utgiver av tidsskriftet deres, Ragnarok, og den begavede komponisten Geirr Tveitt.
Sistnevnte frådet i et brev til Hulda Garborg:
«Ellers er eg redd fyrri at Fimbulvinteren hev byrja no! Hugnaden fyrri god kunst og «gamal» norsk er liten blant folk. Jazz og middelmådigheter av Griegs nåde dominerar, jødane valdtek kvinnene våre, og ungdom vert uppdregne i det norske «arbeider»parti sine semitiske horehandbøker og «seksuelle upplysningsarbeid».
Tilsist kan det nevnes at endel plass er viet til Imerslunds seksuelle legning. Forfatterne søker å sette Imerslund og endel av de som påvirket ham inn i en tysk macho/militær homofil strømning, der det kvinnelige var totalt utdefinert. Faren, som også hadde mannlige elskere, hørte derimot til mer estetiserende miljøer innen Weimar-republikken.
PCJ, okt. 2005, rev. 19.9.2007