In Timb’s Year Book, 1877-26, it is said that, in the winter of 1876, at Christiania, Norway, worms were found crawling upon the ground. The occurrence is considered a great mystery, because the worms could not have come up from the ground, inasmuch as the ground was frozen at the time, and because they were reported from other places, also, in Norway. (Fra The Book of the Damned, av Charles Fort.)
Charles Hoy Fort (1874–1932) er et navn som både science fiction-lesere og organiserte skeptikere pleier å merke seg. Skeptikerne blir ofte frustrert over moderne tilhengere av Fort, forteanere, for de er gjerne opptatt av de samme fenomenene som de selv, men har en ganske annen tilnærming. Selv hører jeg altså til skeptikersiden, men kan lese det britiske tidsskriftet Fortean Times med endel glede, om enn ikke med den største tiltro.
Uansett har jeg hatt lyst til å lese mer om Charles Fort, så da jeg så at det var kommet en ny biografi om ham (den forrige, som jeg ikke har lest, er forøvrig skrevet av science fiction-forfatteren Damon Knight, og kom ut i 1970), så kjøpte jeg den.
Charles Fort: The Man Who Invented the Supernatural (New York, 2008) er skrevet av Jim Steinmeyer, som har arbeidet med tryllekunst og spesialeffekter, og tidligere har utgitt bøker om emner fra tryllekunstens historie. Tittelen virker underlig, for tanken om det overnaturlige har vi jo alltid hatt med oss, men Steinmeyer forklarer at det han i særlig grad er opptatt av, er å se Fort som en far til den moderne måten å ta for seg paranormale emner. Fort døde før noen så flygende tallerkener, men han skrev om det folk hadde sett tidligere, nærmere bestemt mystiske luftskip. Kanskje kan vi også se likheter mellom moderne idéer om «utenomjordiske bortføringer» og til og med undertrykte eller falske minner, og Forts tanker om at vi kunne være «eid», i det minste manipulert, av mektigere intelligensvesener enn oss selv. Blant annet var han opptatt av sære personligheter fra historien, som i det minste ifølge folkesnakket bare hadde dukket opp, uten kjent forhistorie, som Kaspar Hauser. Nå er det selvsagt vanskelig å si hvor mye som er arven fra Fort, og hvor mye som skyldes lignende måter å tenke om stoffet, og slikt som bortføringer minner jo også mye om riktig gamle dagers bergtakinger.
Fort ble født i Albany i New York, og var eldste sønn til en kjøpmann. Steinmeyer skildrer en oppvekst i konstant opposisjon, der trassige episoder regelmessig ble fulgt av avstraffelser. Som barn samlet Fort på forskjellige gjenstander og var interessert i naturen, men han var ujevnt begavet, og sluttet på gymnaset før eksamen. I det hele tatt hadde han fått nok, og dro som 18-åring fra faren og familiebedriften for godt.
Som ung mann prøvde Fort å forsørge seg som journalist, deretter novelleforfatter. Han reiste også endel, alltid på lavt budsjett, nesten som en moderne ryggsekkturist. Tilbake i New York hadde han giftet seg med ei kvinne han kjente fra oppveksten. Ved flere tilfeller lurte Fort på hva i all verden de skulle leve av, for han tjente ikke særlig mye på novellene sine, men så satte en arv fra Forts onkel dem i stand til å leve et enkelt, men trygt, liv.
Charles var en svært reservert mann, og ifølge Steinmeyer hadde han bare to venner. Etter at han hadde arvet tilbrakte han mye tid på bibliotek i New York og London, der han gjennomgikk gamle aviser og tidsskrift, og på fritiden hygget han og kona seg sammen.
Etter at Fort uten hell hadde prøvd seg som realistisk romanforfatter, så skrev han to bøker, kalt X og Y. Disse bøkene ble aldri utgitt, og manuskriptene ble til slutt destruert av Fort selv. Beskrivelsene av disse to bøkene varierer litt, fra tidlig science fiction med skummel og mystisk påvirkning fra Mars eller Den hule jord, til noe mer likt de bøkene Fort senere ble kjent for. X og Y skal imidlertid i større grad ha vært forent av felles spekulasjoner, og selv om mange av enkelttankene nok dukket opp igjen i de senere verkene, så kan formen ha vært litt annerledes.
På tampen av 1919 kom så «Z», utgitt som The Book of the Damned, og deretter New Lands (1923), Lo! (1931) og Wild Talents (1932). Det er disse fire verkene som Fort er kjent for idag. Bøkene er ikke helt lette å lese, for de byr på en nesten endeløs mengde fortellinger hentet fra gamle blader. Disse beretningene – for eksempel om rødt regn, regn svart av sot, regn av insekter eller frosker – er ifølge Fort «fordømte data», sortert vekk av vitenskapens menn som usant eller irrelevant. Det er litt vanskelig å si hvor mye han selv trodde faktisk hadde skjedd, men det virker som om han mente at «fordømte data» til syvende og sist kunne velte vitenskapsmennenes verdensbilde.
I det hele tatt har verkene til Fort lite til overs for vitenskapsmenn. Han angrep vitenskapsmenn, særlig astronomer, for å drive med sirkelargumentasjon, og mente at de stadig vekk ignorerte noe, for deretter å komme med forutsigelser, begge deler med like lite hell. For en nåtidig leser virker det også som om Fort har en svært vitenskapssosiologisk tilnærming, der hva vitenskapen vil finne er bestemt av hvilke personlighetstyper som blir vitenskapsmenn. En interessant tanke er om noen former for moderne kulturrelativisme eller postmodernisme, som i enkelte strømnninger innen feminisme eller akademiske kulturstudier, der man har vært opptatt av slikt som «døde hvite menn», er blitt direkte inspirert av Fort, eller om det bare dreier seg om at man lander på et tilsvarende grunnlag, etter andre tankeprosesser.
Et av hindrene for å forstå Fort er måten han skrev på. Her er et ganske ekstremt eksempel fra Lo!:
Little frogs bombard horses—and, though there have been many attempts to explain Kaspar Hauser, it has never before occurred to anybody to bring little frogs into an explanation—
Or seals in a pond in a park—and the branded reindeer of Spitzbergen—see back to everything else in this book. Later, especially see back to lights in the sky, and the disappearance of them, when a story was told, and, so long as the story was not examined, seemed to account for them. The luminous owl—the malmoot—and if anybody can’t be explained conventionally, he’s an impostor—or, if we’re all, to some degree, impostors, he’s an exceptional impostor.
Upon Whit Monday afternoon, May, 1828, a youth, aged sixteen or seventeen, staggered, with a jaunty stride, into the town of Nuremberg, Germany. Or, while painfully dragging himself along the ground, he capered into the town. The story has been told by theorists. The tellers have fitted descriptions around their theories. The young man was unable fully to govern the motions of his legs, according to Andrew Lang, for instance. He walked with firm, quick steps, according to the Duchess of Cleveland. The Duchess’ theory required that nothing should be the matter with his legs. By way of the New Gate, he entered the town, and there was something the matter with his legs, according to all writers, except the one who preferred that there should be nothing the matter with his legs.
Denne måten å skrive på kalte H. G. Wells å skrive som en fyllik, mens Forts venn Theodore Dreiser – som forøvrig tvang sin egen forlegger til å gi ut The Book of the Damned – og enkelte andre så Fort som en førsteklasses humorist. Dreiser kunne ikke skjønne at så mange kritikere ikke kunne se hvilket vidd bøkene var preget av. Også enkelte andre samtidige så Fort som en forsvarer for det man kan kalle et kunstnerisk livssyn, preget av en konsekvent, antiautoritær holdning. Wells svarte at vitenskapsmenn aldri har vært autoriteter i betydning rike eller mektige.
Hva kan så Fort ha ment om sine «fordømte» beretninger. Var han virkelig pressens mest takknemlige «offer» noensinne, mannen som trodde absolutt alt han leste i avisa? Steinmeyer nevner et par tilfeller der Fort gjorde egne undersøkelser, luktet svindel, og lot være å ta med anekdotene i bøkene. Som regel gjorde imidlertid Fort ikke egne undersøkelser, for hans metode var fremfor alt basert på fravær av metode. Fort trodde nok ikke på alt, men det virker som om han hadde behov for å sette spørsmålstegn ved det enkle og etablerte, og en forkjærlighet for uetablerte, gjerne kompliserte, løsninger. Steinmeyer forteller i biografien om en gang Fort som ung mann dro for å besøke sin yngste bror, som var satt bort på en slags kombinasjon av yrkesskole og barnefengsel. I løpet av denne enkle turen romantiserte Fort i utpreget grad besøket, nesten litt som Nagel i Hamsuns Mysterier. Det er mulig at Fort generelt trengte et preg av spenning i hverdagen, og mer enn det hverdagen kunne gi.
For en skeptiker så vil de fleste fortellingene i bøkene til Fort formelig skrike etter en eller annen form for gjennomgang, ikke nødvendigvis debunking, men i det minste etterprøving. Fort så derimot sjelden nærmere på en god historie, og lekte gjerne med leseren. Kanskje det er dette som Dreiser så som et stort humoristisk talent.
Blant annet Martin Gardner har skrevet om arven etter Fort og Forts etterkommere. Siden Fort hadde en så særpreget stil, var det ingen som fulgte ham i alt. Noen la, som Dreiser, vekt på godt selskap og humør, mens andre, som vennen og den delvis selvutnevnte etterfølgeren Tiffany Thayer, virker mer stridbare og humørløse, og Gardners Fads and Fallacies in the Name of Science (1957) forteller om flere skadefro oppslag i Thayers blad Doubt, for eksempel om en astronom som brakk beinet ved å falle ned en trapp i observatoriet. Det moderne britiske tidsskriftet Fortean Times er heldigvis ikke humørløst, men aller mest opptatt av den gode historie.
Uansett var det nok bare plass til én Fort i egentlig forstand, og det er til syvende og sist vel også greit.
Biografien til Steinmeyer er velskrevet og interessant. Nå lærte jeg nok ikke så mye mer enn det jeg tidligere har lest meg til, men på den annen side kan det ikke være en takknemlig oppgave å skrive om en mann som i så stor grad levde i sin egen verden – og den verdenen var i stor grad hans eget hode. Kapitlene om reisevirksomheten og de skjønnlitterære verkene var kanskje spesielt interessante, fordi det her dreier seg om mer ukjente sider.
Steinmeyer prøver også å trekke trådene fra Fort og til moderne, «alternativ» tenkning. Her kunne det etter min mening godt vært mer, men da hadde det jo blitt en annen bok, og ikke en biografi om Fort.
Det er dessverre noen småfeil i biografien. Booth Tarkington fikk aldri Nobelprisen i litteratur, men derimot Pulitzer-prisen to ganger. Den berømmelige apeprosessen fant sted i småbyen Dayton, Tennessee, og ikke i den større byen Dayton, Ohio. Slike småfeil regner jeg imidlertid med blir rettet opp.
Ytterligere lesning:
– Fads and Fallacies in the Name of Science
(1957) av Martin Gardner – anbefales!
– I fanzinet Algernon nummer 31 (1-1992)
står det en artikkel av en norsk tilhenger av Fort,
nærmere bestemt: Charles Fort: Visjonær –
Billedstormer – Eksentriker av Otto A. Martiniussen.
Dessverre vet jeg ikke mer om skribenten enn det som kommer frem
av bladet, som uansett kanskje fremdeles kan bestilles fra
utgiveren, science fiction-foreningen Aniara.
– Forts fire hovedverk er nyutgitt (2008) i samleutgave med
introduksjon av nettopp Jim Steinmeyer, men merk at de også
kan finnes og leses gratis på nett.