Flere regissører har laget dokumentarfilmer om mediafandom. Blant titlene er Starwoids (fra Star Wars-fandom), Ringers (om Tolkien-fans) og Trekkies 1 og 2 (om gjett hvem). Selv her i Norge har TV2 laget en dokumentar om det man kan kalle køståer-segmentet av Tolkien-fandom.
Felles for disse filmene er at de sjelden viser veltilpassede personer med en reflektert interesse for litteratur eller cineastisk tilnærming til film og TV-mediet. Det er vel da slik at billedmediet byr på både fristelser og begrensninger for regissørene: En kar i tweedjakke som leser ei bok i godstolen blir ikke akkurat god film.
Den hittil mest spesielle dokumentaren er nok Earthlings: Ugly Bags of Mostly Water (2005), for her er emnet en i mange utenforståendes øyne utgruppe blant utgruppene: De Star Trek-fans som er så entusiastiske at de lærer seg det konstruerte språket klingon.
Regissør Alexandre O. Philippe har intervjuet dr. Marc Okrand, amerikansk lingvist med nordvestamerikanske indianerspråk som spesialfelt, dessuten mannen som laget klingon på oppdrag av filmselskapet, dr. Lawrence M. Shoen, leder for Klingon Language Institute og psykolog/psykolingvist, og Michael Dorn, skuespilleren som var Worf i Star Trek: The Next Generation.
I tillegg har Philippe intervjuet en rekke klingon-entusiaster og besøkt deres qap’a’ (kongress) for 2003.
Klingon har en grammatikk ganske så ulik indoeuropeiske språk (blant annet står objektet normalt først i setningen, noe som vi i norsk bare har i spesialtilfeller som setningen «den mannen slo jeg»), men dette trekket, og såvidt jeg vet alle trekkene ved klingon, er å finne i språk fra andre språkfamilier. Klingon har mange skarre- og strupelyder, og det skal helst sprute spytt fra den som snakker språket på riktig.
Dr. Okrand har ellers tillatt seg å legge inn endel humoristiske ordspill i språket. For eksempel peker ordet for en klingonsk tørstedrikk på varemerket til en amerikansk root beer, A&W. En rask, liten fugl fra klingonenes hjemplanet kalles noe som tilsvarer «to bip», noe som spiller på at stankelbeina (roadrunners) i en viss tegnefilmserie sier, ja, det vet dere jo, bip bip...
Ordet for skje er sammensatt av ordene flat og stein (klingoner spiser ellers med fingrene, men de brukte flate steiner til suppe), men forbokstavene er byttet om, på norsk ville det altså ha vært slat ftein. Skje på engelsk er selvsagt spoon, og dette fenomenet kalles på engelsk Spoonerism, etter den anglikanske presten og akademikeren Spooner, som blant annet skal ha sagt: «The Lord is a shoving leopard unto his flock.» (Endel av historiene om akkurat ham er forøvrig trukket i tvil, men det er en annen sak.)
Vokabularet i klingon er begrenset til noen få tusen ord, allikevel har man f.eks. laget en klingonsk versjon av Hamlet. Bare dr. Okrand kan godkjenne nye ord, men det finnes også endel slang: En kar forteller at han fant på å kalle en sandwich for en chillel, etter den jødiske rabbien Hillel, som man spiser en egen rett til ære for. Dette plukket så andre jødiske klingon-fans opp.
OK, jeg synes slikt er litt morsomt. Så skal jeg da også tone flagg og fortelle at jeg har grunnfag i lingvistikk, og har en sosiolingvistisk interesse for konstruerte språk, fra volapük og esperanto til klingon. Derimot har jeg aldri orket å lære meg noen av dem (det er så mange naturlige språk der ute), selv om jeg faktisk har grunnboka i klingon i hylla.
I dokumentaren får vi se en rekke fans snakke og synge klingon med stor innlevelse. Iblant avlegger de en ed om å bare snakke klingon et helt døgn, også til serveringspersonale på kafe og restaurant (sikkert til serveringspersonalets store glede).
Hva er så mitt inntrykk? Jo, jeg beklager å måtte si det, men noen ganger er det faktisk litt skremmende. Nå vet jeg at jeg kan være en nokså reservert kar iblant, men jeg må si at noen av disse personene ville jeg nok gjerne slippe å omgås i det daglige. Derimot må det sies at jeg også ser mye fellesmenneskelig i disse personene, og jeg er uenig med de kritikere som har ment at det er så mye usympatiske folk i filmen (på den annen side blir man kanskje veldig rund i kantene og tolerant etter tjuefem år i fandom).
Vi møter blant annet en kar som snakket klingon til sønnen sin mens gutten var baby (sønnen virker forøvrig velartikulert og ressurssterk nok), en kar som elsker paintball og hater høflighetsfraser (det finnes ikke i klingon), og som mener han kan gjøre seg usynlig under ild i paintball (han dro visst siden med de amerikanske styrkene i Irak, og det er å håpe at han hadde rett i det), samt en postmann som ønsker å finne sin store kjærlighet – [My ex-girlfriend] turned out to be a bloody Romulan! – i miljøet. Ellers er det så rart med oss mennesker, vi har alltid nerdenes nerder, de som ikke passer inn selv i utgruppene: Her er det en mann som så gjerne vil stå til eksamen i klingon og slik bli med i gruppen, men som har strøket flere ganger.
Filmatisk er det forøvrig fryktelig maniert, med skifter mellom svart-hvitt og farge, og bruk av kontrast og filter. Hva er det forresten med alle lampeskjermene til Philippe? I det hele tatt er det nesten som det ikke kan blir «indie» nok.
DVD-en inneholder endel ekstramateriale, som et intervju med regissør Philippe, som virker sympatisk nok, samt hele intervjuet med Michael Dorn. Sistnevnte er nesten på lengde med filmen. Dorn setter pris på fansens entusiasme, men synes nok også at deres svært store iver for noe tross alt menneskeskapt kan bære galt avsted. «Worf» står i det hele tatt fram som reflektert og karismatisk, og det i langt høyere grad enn de andre. Så må det da medgis at han er profesjonell skuespiller.
Earthlings er en fascinerende dokumentar, men man kunne nok tenke seg en vel så god eller bedre film i et mer tradisjonelt dokumentarisk formspråk.
Av tilgjengelighetsgrunner så har jeg
latt være å bruke lingvistisk fagterminologi.
De som
kan den, oppfatter nok hva jeg sier med enklere ord,
uansett.
My deplorable cultus.
– J.R.R. Tolkien
Dokumentarfilmen Ringers: Lord of the Fans (2005) ønsker å vise hvordan Tolkiens verker gjennom flere årtier har vakt såvel entusiasme som lyst til å skape noe selv, «gi noe tilbake». Den er også et forsøk på å fortelle historien om hvordan Ringenes herre har satt sitt preg på populærkulturen. Av forhåndsomtalen hadde jeg trodd at det var sterkt fokus på det jeg ovenfor har kalt «køståere», og at det ville minne endel om nettopp TV2s dokumentar fra køen til premieren på Return of the King. Heldigvis viste det seg at det var langt mer ved denne filmen enn det. Helheten er allikevel ikke så god, selv om det er interessante partier. I det følgende vil jeg peke på noen svakheter og mindre heldige grep, samtidig som jeg vil understreke at endel intervjumateriale jo lar seg se. Rent personlig vil jeg legge til at det altså var bedre enn fryktet.
Regissør Carlene Cordova og medforfatter Cliff Broadway kommer fra fanstedet TheOneRing.net, som har hatt en god dialog med Peter Jackson og de andre bak filmatiseringen av Ringenes herre. Forteller på Ringers er skuespiller Dominic Monaghan, som man i denne sammenheng vel ikke behøver å introdusere ytterligere. En stor mengde kjente personer blir intervjuet, det er mange i sammenhengen opplagte gjester, som en rekke av skuespillerne fra filmene og nålevende fantasy-størrelser som Terry Pratchett og Clive Barker, men også endel litt mer overraskende valg, for eksempel musiker Lemmy Kilmister.
Morsomt er det forresten at SF-fandom får heder for å ha vært blant dem som tidlig oppdaget Tolkien, samt at veteranen Forrest J. Ackerman er med. Han blir intervjuet i forbindelse med at det blir fortalt litt om det første (av flere urealiserte) filmatiseringsprosjektet, der han og en håndfull andre amerikanske fans faktisk i en viss grad var involvert. Vi får også vite hva Tolkien syntes om sin Hugo («an absurd trophy») – han var allikevel glad for å ha fått den.
The hobbit habit seems to be about as
catching as LSD.
– Time Magazine, engang på 60-tallet
Filmskaperne gjør et par grep for å få et slags historiens sus over dokumentaren. Et grep er å framstille Tolkiens liv og fortellingen om hvordan Hobbiten og Ringenes herre ble til ved hjelp av «Monty Python»-aktige animasjoner. Det er nok godt tenkt og ment, men dersom man ikke er Terry Gilliam blir slikt fort litt pinlig. Så også her.
Et annet grep er å introdusere og generelt illustrere de forskjellige årtiene med liksom-dokumentariske små snutter, fra dansende «hippie-studenter» til «åttitallet» med pastell og hockeysveis. Ja, dere lesere kan vel tenke dere selv. Dette er også bare delvis vellykket.
Som ofte ellers i moderne dokumentarer er det endel fort-fort og «krøssklæpp». Noen ganger kunne man nok ha tenkt seg å ha fått se litt mer nøye på noe, på den annen side har jo DVD-spillere pauseknapp.
Many young Americans are involved in the
stories in a way that I'm not.
– J.R.R. Tolkien, engang på 60-tallet
Når det gjelder selve den historiske framstillinga, så er det nok uforholdsmessig mye om kontroversen rundt de to første og konkurrerende amerikanske paperback-utgivelsene (Ballantine versus Ace, der kun førstnevnte var med forfatterens samtykke). Likeså får de to Rankin/Bass-filmene mer oppmerksomhet enn de strengt tatt fortjener. På den annen side er det en amerikansk dokumentar, og en dokumentar med fokus på hvordan Tolkiens verker har satt sitt preg på populærkulturen.
Det er ellers spesielt fokus på hvordan bøkene har påvirket rock- og popmusikere. Her får vi imidlertid svært korte filmsnutter – kanskje for å komme under en sperre og dermed unngå royalties? – og det kjennes litt billig. Det ene unntaket er at vi får deler av «musikkvideoen» til «Ballad of Bilbo Baggins» av Leonard Nimoy. Nimoy ville forøvrig ikke intervjues til denne dokumentaren.
I vårt eget tiår får vi av menigmann møte – dere gjettet det – køståere, samlere, kostymeentusiaster, personer som skriver fan fiction og personer som er fascinert av utseendet til en eller flere av skuespillerne. Endel er filmet på den amerikanske gigantkongressen/-messen ComicCon. Det er rart med det, også i inkluderende entusiastmiljøer er det noen man ser ned på, og det er klart at dokumentaren forsøker å gjøre litt narr av samlere. Personlig synes nok også jeg at noen av de mer pinlige partiene i dokumentaren er å finne her.
Som sagt blir sluttresultatet og helheten ubalansert og litt kuriøs, så sluttkarakter må bli at det dessverre ikke er mer enn høyst passe. Selvfølgelig spiller nok også ressurser inn her.
Nesten til slutt kan det nevnes at det naturligvis er mye ekstramateriale på en slik DVD. Kommentarspor, bortklipte scener, etc. Easter egg er en intervjusnutt med Lemmy fra Motorhead. Anekdoten hans har ikke noe med Tolkien å gjøre, men er allikevel ganske morsom.
Aller sist kan jeg fortelle at da denne dokumentaren hadde premiere på den såkalte «Slamdance»-filmfestivalen i januar 2006 var det fans som i hyllest la seg i kø utendørs, selv om de ikke trengde det, og selv om Park City, Utah, er ganske så kjølig i januar.
I 1996 kom dokumentaren Trekkies, regissert av Roger Nygard og med Denise Crosby («Tasha Yar» fra Star Trek: The Next Generation) som gjennomgangsfigur og hovedintervjuer. Som Star Trek-skuespiller var Crosby allerede innviet, men hun kunne allikevel noen ganger være synlig forbauset over hva som som hadde oppstått i sekundærkulturen rundt TV-seriene.
Det var da også endel sekvenser i Trekkies som uvergelig kalte på et fariséisk «takk Gud for at jeg er meg, og de er dem», selv om man visste at det er fælt å tenke slik, og prøvde å stå imot. For eksempel den mutte, kortvokste kvinnen som jobbet på et hurtigtrykkeri i Arkansas, og som ble landskjent fordi hun insisterte på å ville gå i Star Trek-uniform under jurytjeneste i Whitewater-saken. Eller den transseksuelle filksangeren, eller gutten som likte å kle ut kattene sine i Star Trek-uniformer…
Oppfølgeren, Trekkies 2 (2004) er nok slik sett snillere, med fokus på Trek-fandom internasjonalt og Trek-kongresser. Noen ganger synes man vel synd på noen ennå, for eksempel den britiske DJ-en som bygde om leiligheten sin til et ST-kontrollrom, og dermed fikk et knøttlite bad og måtte sove på gulvet (siden gikk han visst konkurs og måtte selge huset). Det er nok også de som har tjent gode penger på å lage alle disse suvenirer og memorabilia enkelte fans har hjemme.
Forøvrig er jurymedlemmet fra Arkansas, Barbara Adams, med også denne gang. Hun er nå forbausende rolig, sympatisk og velartikulert (hun har vel snakket med media noen ganger). Mannen med kattene er med, og det samme er Gabe Koerner, som nå er 21, gift og jobber profesjonelt med dataanimasjon og datagrafikk til SF på TV (han har dessuten laget alle introsekvensene til Trekkies 2).
Denise Crosby og de andre har nå reist til kongresser og fanklubber ikke bare forskjellige steder i USA, men i resten av verden. Det er litt artig å se hvor godt de forskjellige nasjonenes fans passer til gjengse forestillinger om innbyggerne i de samme landene: Tyske trekkers på FedCon i Bonn er unge, nesten pinlig oppriktige og veldig straighte, som om de alle driver og studerer økonomi og EU-administrasjon. Franske og italienske trekkies setter pris på rikelig med god mat og generelt det gode liv på kongresser.
De italienske fans som føler for det går til Star Trek-messe på søndagen (jeg vil gjerne berolige katolske lesere med at de liturgiske bitene virker relativt standard, det er derimot mer prekenen som er av typen «Da jeg gikk til kirken idag, så møtte jeg på veien Picard og Q …»), for de har en fan som også er prest. Serbiske fans er unge og idealistiske, og sier de er opptatt av fred og fremtid, ikke en gyllen fortid. De minner faktisk litt om Komsomol-ungdom av den mer oppriktige sorten, på gamle TV-opptak. Kvinnelige, brasilianske fans er tydeligvis glade i den opprinnelige seriens minikjole-uniformer, eller bikiner av «ops! faller snart ut, gitt»-modell…
I det hele tatt er det mye vekt på hvordan TV-serienes fans har tatt til seg Star Trek-universets programmatiske toleranse og vekt på fredelig samkvem. Vi får også vite at endel kongresser donerer overskudd til barnehospital, organiserer blodgivere, etc. Mange sier de har fått styrke fra Trek i vanskelige situasjoner i livet deres.
Mest fascinerende i Trekkies 2 er nok de musikalske innslagene. Introlåta «Beam Me Up» er skrevet og karakteristisk fremført av Fred Schneider fra B-52s, som fordi han er fan selv tilbød seg å være med. Vi får oppleve tradisjonell, «folk-aktig» filk i Los Angeles, med blant andre Leslie Fish (en av de som blir intervjuet er forøvrig Karen Anderson, Poul Andersons enke).
Morsomst er det imidlertid i Sacramento, der det finnes flere Trek-inspirerte gitarband, blant dem No Kill I og No Kill I: The Next Generation, som oppgir at de spiller «traditional one-chord punk rock», og som selvsagt opptrer i uniform. Disse opptakene er virkelig slikt man selv må få sett for å tro at det finnes. Det samme gjelder innslagene med klingon metal-bandet Stovokor fra Portland.
For nå å tone flagg så må jeg innrømme at jeg ikke er trekkie, og dermed så er det sikkert endel som går meg hus forbi. Jeg har sett mye Trek for underholdningens skyld, men er science fiction-fan, ikke fan av enkelte verk, og det verste av Trek kan være SF-såpe. Dessuten føler jeg meg fremmed for suvenirsamling, dyrking av skuespillere og delvis også den programmatiske fremtidsoptimismen i Star Trek.
Når det igjen er sagt, så er selvsagt min hovedholdning «lev og la leve». På den annen side kunne jeg vel kanskje tenke meg noen litt mer vanskelige spørsmål, for eksempel om ikke mye dyrt priset memorabilia er en måte for endel personer med penger å tjene penger på folk som aldri vil ha så mange penger. Imidlertid har vi jo høyt forbruk i vesten, og alle har vi nok da noe pengeforbruk som andre synes er lovlig teit, og jeg skal derfor prøve å legge fra meg slike puritanske fakter.
Menneskene i denne dokumentaren virker også genuint vennlige og trivelige – men det hadde vært litt morsomt om man hadde presset dem noe mer på klingen, og spurt mer om hva slags trekkies eller trekkers de ikke likte, så ned på eller kranglet med. Noen motsetninger må det vel være, der også. F.eks. er det artig å se noen andre trekkies reagere litt «hjelp! hva er dette?» på en con i Minnesota, der en ganske så ivrig amatørfilmskaper går rundt og deler ut flygeblad.
Når alt kommer til alt føler man seg allikevel ganske glad i menneskeheten etter å ha sett denne dokumentaren, og Trek-fandom er nok klart på «det godes side» i vår verden.
Ellers er dette den type dokumentar som gjør seg veldig godt på DVD. Det er interessant kommentarspor, undertekster til både kommentarspor og hovedlydspor, slik at man kan veksle mellom alternativer, og nesten like mange slettede scener som det er scener i dokumentaren.
Det jeg savner er i grunnen musikken eller i det minste noe av musikken fullt ut, som lydfil eller i form av musikkvideo. Spesielt tenker jeg på introlåta til Fred Schneider. Det finnes imidlertid en CD, som selges separat.
Star Woids tar utgangspunkt i de to køene med entusiastiske køståere utenfor henholdsvis Mann’s Chinese Theater i Hollywood og Mann’s Village Theater i Los Angeles – to ikke akkurat ukjente kinematografer. De ventet ivrig på premieren til – The Phantom Menace…
Ah! 1999. Yngre var de, lykkelig uvitende var de, og store mobiltelefoner hadde de.
Her får vi se samhold og konflikt innad og utad. Noen lokale forretningsmenn syntes køen var fin, andre var mer skeptiske. Noen ganger var det disputt om hvor køen gikk og hvem som stod i den.
Vi får også møte noen som hadde satt opp en Star Wars-musikal (trodde det umiddelbart førte til søksmål…). De prøver også å komme inn på Lucas’ Skywalker Ranch, for å prøvespille uten forhåndsavtale (!) til rollen som Boba Fett, i tilfelle Lucas skulle trenge den skikkelsen igjen.
Vi møter dessuten et par figursamlere. En av dem forteller om hvordan han kjører fra supermarked til supermarked, besøker leketøysbutikk etter leketøysbutikk, og prøver å kutte ned på «kasse-tida» ved alltid å ha kontanter, osv. For mer enn 5 minutter i kassa kan bety at han kommer for sent til neste butikk, der en reforhandler har kjøpt alle 50 av en figur for å selge dyrt til samlere som ham.
I det hele tatt må jeg nok si at det er Star Wars-fansen som kommer dårligst ut i det jeg hittil har sett av dokumentarer. Her er det endel personer av den typen som jeg i det minste forestiller meg gjerne trenger deg opp i et hjørne mens de stirrer deg manisk rett i øynene, og som gjør at jeg helst vil rygge ut av rommet. Det er i det hele tatt endel her som får en til å tenke at man får håpe at de har noen i sine liv som bryr seg om dem. (Selvsagt kan det være filmens feil at jeg får et slikt inntrykk.)
Det er få kjendiser i denne produksjonen. Vi får hilse på et par statister, og se et kort avsnitt fra en rap-konsert med Ahmed Best (som er stemmen til Jar-Jar Binks)…
Forøvrig har denne DVD-utgaven et intervju med og et hefte med tekst av filmregissøren Kevin Smith. Han snakker om sitt forhold til Star Wars, og hvordan Star Wars har satt sitt preg på hans eget film-univers. Dette er faktisk det mest interessante innslaget.
– Per Christian