Siden 1997 har Moskva hatt den for de innfødte ikke helt udelte gleden å være vertskap for den engelskspråklige gratisavisen the eXile (www.exile.ru). Ved siden av det ordinære, Natt og Dag/Nöjesguiden-aktige restaurant- og barstoffet har avisen utmerket seg ved en kritisk holdning til vestens favorittpolitikere og til hva vestlige "expats" har drevet med i Russland. Dessuten har avisen utpreget seg med smakløsheter, inaniteter og idioti.
Noen har sett the eXile som en vulgær hoffnarr, som tør å si at teknokraten og oligarken ikke har klær på seg. Andre har sammenlignet avisens holdning med "fiddling while Rome burns" og å reise på "fylla har skylda"-guttetur til Protektoratet Böhmen-Mähren.
Selv har jeg lest avisen på deres nettsider, og jeg må si at det er en høyst variabel opplevelse. Bunnivået nåes nok av endel "frat bros", og jeg må jo si at jeg sjelden har følt mer journalistisk avsky enn når jeg ser tekster fulle av slogans som "go, sigmas!".
Faktisk er nok boken om the eXile, the eXile: Sex, Drugs and Libel in the New Russia (Grove Press, New York, 2000) mer interessant enn bladet som leseropplevelse.
I boken forteller Mark Ames og Matt Taibbi, to typer som hjemme i Amerika vel kunne kalles slacker jocks, om hvordan bladet ble til, deres gleder og sorger, stridigheter med omverdenen og egne redaksjonsmedlemmer. Boken er rikt illustrert med avisoppslag, bevis på den mer kreative DTP-en til deres russiske mac-operatører.
"The people in my exchange program were very much like the people at NYU, cheery [...] Most fell into black depressions in the absence of material comforts and that total lack of friendliness on the faces of everyone around them. They couldn't believe that the stern Russian guards at the dorm door, or the fat exhausted maids who washed their stairs with handmade mops, or the cafeteria workers who cleaned their dishes, didn't break out in gushing welcoming smiles every time they walked through the door. It was something they'd always taken for granted, while I, a self-hating geek, hadn't. I was thrilled. The place was made for me."
Nå ble det gamle, service-løse Russland delvis erstattet av moderne nattelivs-Babylon i de store byene, der vestlige borgere og nye russere kunne vie seg til prostitusjon, narkotika og fyll med mindre redsel for å bli fakket enn hjemme (og om man ble fakket, kunne man betale seg ut, med mindre man var svært uheldig). Ames, Taibbi og vennene deres tok for seg av det som var på tilbud.
"It was in this atmosphere that the eXile planned on flipping its giant, 25,000 copy middle finger in all directions all over Moscow. [...] We weren't going to write that Russa was "on the right path," as an official U. S. government editorial put it in September of that year. We were going to tell the truth, which was that the country was being run by killers and swine who had stolen everything they could get their hands on [...] This was going to piss people off [...] hurt the feelings of "the community" - the tie-and-business-lunch expatriate crowd with the all-purpose happy smiles."
the eXile har alltid hatt et anstrengt forhold til vestlige borgere bosatt i Russland. Dels har de skrevet om de vestlige "ne'er do wells" som har karret til seg de penger de aldri har klart å karre til seg hjemme, dels har de gjort grundig narr av småborgere som savner Palo Alto eller en belgisk eurotrash-tilværelse. Så er da også epater la bourgeoisie en yndet sport blant alle "fremmedgjorte"...
Dessuten har de med moralsk forargelse hevdet at vestlig finansierte "rasjonaliseringstiltak" beriker vestlige konsulenter, og presser vanlige russere enda lenger ned i søla. Selv kan jeg hjertelig forestille meg hva som ligger bak begreper som "Burson Marsteller cheerleaders" og "Andersen androids".
"So what of the "unconventional" expat? Where did he go? As far as I know, the ever-so-slightly, temporarily unconventional types go to Prague. They spend a year there. They write a little poetry. They dabble in a few things they never had the guts to try in college: ecstasy, bisexual sex, whacky hairdos and body pi ercing... Then they go back home. But Moscow as magnet for boring carreerists? There was something truly bizaare about this expat community desperately trying to force a bar-b-que morality on the most violent, corrupt, anarchic city in the world."
I motsetning til andre "expats" ser ikke Ames og Taibbi Russlands redning i de mer "teknokratiske" av oligarkene og politikerne. Derimot har de gått inn i en merkelig allianse med Eduard Limonov, kjent forfatter i Russland og Frankrike, og en av de dissidenter som hatet Vesten like mye som Sovjet. Limonov, fører for "nasjonal-bolsjevikene", sitter for tiden inne i Lefortovo for ulovlig våpeninnehav. Tja, ikke ser jeg Russlands redning i ham, heller.
Iblant kunne storsamfunnet slå tilbake mot the eXile. Ikke bare kunne man bli redd når man gikk på bar og møtte den brutale voldsmannen man hadde "slagget" i spaltene i samme nummer som stod i avisstativet, man kunne også høre det fra sine egne - fra andre journalister. Kanskje ikke så rart, da boken om the eXile er på sitt beste når forfatterne avslører pompøsitet koblet med ignorans og uvitenhet om Russland, russere og russisk, eller rett og slett mener noen er dumme og ufortjent kjent. Det rammer både journalisten Jennifer Gould, med reportasjeboken Lenin's Angel, og den quebecske fotografen Heidi Hollinger (kjent for portretter av "salt of the earth"-russere og russiske politikere som Zjirinovskij, sistnevnte i underbuksa). - Hvor rettferdig kritikken i ethvert tilfelle er, vet jeg selvsagt ikke.
Ifølge boken så journalister fra etablerte pressebyrå og storaviser rødt, og en av dem skulle ha gått så langt at hun håpefullt undret om ikke noen burde henvende seg til russiske myndigheter om guttas visum. Å gå til myndighetene i "tredjeverdenland" for å sette benkrok på kolleger er ikke uventet en stor, journalistisk "synd". Det ble da også, ifølge boken, til en mindre oppvask og "det ble ikke sagt, og om det ble sagt så var det var ikke slik det var ment".
Mest forargende (og jeg skal ikke legge skjul på at jeg selv finner mye moralsk forkastelig i boken og fremfor alt i bladet) er nok kvinnesynet. Mange mannlige "expats" har funnet seg i en verden der sexy penger og sexy pass har gitt dem innpass hos en tilsynelatende endeløs rekke drømmekvinner, og boken eksellerer i skildringer av miniskjørt-gazeller i tenårene. the eXile gjør også narr av expat-kvinner, som ikke i samme grad stiger i verdi på kjøttmarkedet.
Selv må jeg nok si at dette minner litt mye om ungdommelig utgave av Leif Hagen-gubber på tur til Østen. Rett nok er vel heller ikke unge kvinner fri for å glede seg når man har sluppet fri fra hverdagen, og jeg har opplevd medstudiner som har sukket over hvor godt det var å være nordeuropeisk kvinne på studietur. På den annen side er menn langt mer sjelden tvunget ut i seksualliv av nød - og den nøden som er i Russland er stor - selv om det ikke behøver å være prostitusjon om ei russisk tenårings-djevusjka synes det er mer spennende å "date" en vesterlandsk gutt i 20-årene enn en jevnaldrende, russisk gutt.
Fortellingen om the eXile vil forhåpentligvis virke underlig om noen år. I mellomtiden, ja, kanskje vi i Vesten har litt behov for bøllegutten som banner i globaliseringskirken.
- Per (fotografier ved anmelder)