Nils Nordberg (f. 1942) har arbeidet i NRK siden 1969 og fra 1975 i Radioteateret, der han har satt opp over nitti hørespill, mange av dem krim og science fiction. Han har også virket som dramatiker, faglitterær forfatter, oversetter, anmelder og konsulent for forlag og film. Siden 1977 har han vært president i det norske krim-akademiet Rivertonklubben. Hans hovedfelt er krim, men han har også arbeidet sammen med våre norske SF-forfattere og SF-kjennere.
Siden han i guttedagene oppdaget de norske kriminalheftene, fremst av dem Detektivmagasinet med Knut Gribb som mest kjente figur, har han åndet for denne delen av populærlitteraturen. I 2000 gav han ut Døden i kiosken: Knut Gribb og andre heftedetektiver på Bladkompaniet, som eier rettighetene til Gribb-figuren.
Døden i kiosken er ment som et standardverk om romaner, noveller, forfattere, tegnere, tidsskrift og forlag. Verket setter også heftekulturen inn i historisk og internasjonal sammenheng: Ikke bare begynte man å skrive i Norge for å møte markedet til oversatte hefter om Nick Carter og andre helter, man solgte også fortellinger og konsept utenlands. Her nevnes språk fra svensk og dansk til tysk og serbokroatisk, og Knut Gribb fikk ekstrakarriere som detektiv i Göteborgspolisen.
Dette er en bok av en entusiast, men ikke bare for entusiaster. Hvis man går seg vill i novelleversjoner og utenlandske opplag, kan man titte på illustrasjoner eller enkeltforfattere. Hele tiden skriver Nordberg lett og veiledende. Selv om originalfortellingene idag gjerne kan glede mer sosiologisk enn litterært, og de siste tiårenes Gribb-bøker bar preg av kunstig åndedrett, er det stadig en sjarme over barndommens (i mitt tilfelle: hefter som lå over som arv fra min fars barndom) populærlesning. Det skal også nevnes at denne litteraturen alltid hadde fantastiske innslag, fra tradisjonell spøkelseshistorie (som gjerne viser seg å være skalkeskjul for noe kriminelt) til proto-SF med fantastiske flyvemaskiner, dødbringende helvetesmaskiner og medisinske nyvinninger.
Videre i denne lille artikkelen vil jeg se nærmere på noen slike momenter, og på skikkelsen Knut Gribb.
Starten9. oktober 1908
står Knut Gribb frem for første gang. Debuten er i
første nummer av Lys og Skygge. I «Et
Mennesketyveri» slåss Gribb mot mesterskurken Thomas
Ryer, som siden blir en av Gribbs faste motstandere. Forfatter er
Kristian F. Biller, bedre kjent som Sven Elvestad (som
kriminalforfatter kjent som Stein Riverton; forøvrig en av
de få kriminalforfattere som også har oppklart et
ekte mordmysterium), kjent journalist og begavet forfatter. Siden
fulgte mange andre hefter og bøker, og mange forfattere
fulgte i Elvestads fotspor. Noen av dem har, som Elvestad, plass
i den allmenne litteraturhistorien i Norge, de fleste
hører hjemme i en bok som denne.
«…attensyttiaarenes vilde
studenterliv…»
Knut Gribb er aldri tatt av dage, og Bladkompaniet har sagt at de
ikke vil gjøre det heller (i og for seg er det noen
år siden jeg har sett en bok i serien på
Narvesen…). I tidlige fortellinger nevnes det at han er
født like etter midten av 1800-tallet, deltok i vilt
studentliv ved Kgl. Frederiks Universitet (nå Universitetet
i Oslo) før han dro til Statene og var elev hos Nat
Pinkerton. Trass i at han dermed har kunnet gå av med
pensjon en rekke ganger, er han stadig rundt de 45 og detektiv
ved politiet i Oslo. Dermed skiller senere verk i Gribb-serien
seg fra f. eks. Sherlock Holmes-pastisjer, i det den
«tidløse» detektiven og hans menn her som
regel plasseres i forfatterens samtid.
Gråsprengt hår, grå øyne og
markert ansikt
Ikke overraskende, når det har vært så mange
forfattere, har detaljene rundt Knut Gribb variert (Nordberg
utreder utførlig om dette). Han har vært gjort til
både tjenestemann og jurist-politiembetsmann, og har
båret titler lenge etter at de har forsvunnet fra det
virkelige Politiet. Som regel har han vært rundt de
førtifem og utrustet med et modent, maskulint ytre. Selv
om han dermed appellerer til kvinner, er han ungkar. Han har bodd
både i stor og liten leilighet i Bygdø Allé,
i Josefines gate, men mest i Oscarsgate. Noe overraskende har han
midler – kanskje fra familieformue, kanskje fra
dusører fra utenlandske statsoverhoder – og
kjører dyr bil, i etterkrigstiden som regel Jaguar.
Genremessig varierer det også innenfor det kriminalistiske: fra politioppdager-fortelling til mordgåte, til røverroman og sub-«Tom Clancy».
Uansett har Gribb mye større frihet enn noen annen norsk politimann, og han støter også på langt flere forbrytelser i året enn det noensinne er begått i Norge. Godt at han har gode hjelpere, som Jerven og Brede. På femtitallet tar han til seg guttedetektiven «Rotta» som adoptivssønn.
Fast fiende er forkledningsmester og storforbryter Thomas Ryer, kanskje norsk, kanskje av utenlandsk opphav. Kampen dem imellom er bitter, men allikevel med et visst preg av spill mellom gentlemen. Like farlig som Ryer er forføreriske og fristende Olga Barcowa, en dødelig attraktiv kvinne. Forøvrig nevner Nordberg at Gribb i 1943 forteller i Detektivmagasinet at han var med på jakten på gren-selosen som skjøt en grensepolitimann i oktober 1942. Det er nok imidlertid Nasjonal Samling-propaganda: for etter krigen forteller Gribb at han var i Kongens tjeneste utenlands.
Til sist – fantastiske elementer
Elementer fra den klassiske spøkelsesfortellingen er ikke
ukjent i norsk eller utenlandsk kriminallitteratur. Også
hos Gribb finner man saker med herregårdsgespenster o.l.
– gjerne som skalkeskjul (skjønt jeg har alltid lurt
på hvordan konseptet «vi setter ut rykte om
spøkelser, for da holder de overtroiske bøndene seg
unna» ville ha gått i det virkelige liv…).
I mellomkrigstiden kan ny og innbilt teknikk gi det hele et stenk av proto-SF. Den alltid begavede Gribb (som f. eks. kan lese kinesiske aviser om det trengs) tar tidlig flyvemaskinen i bruk, og etter opplæring på Tempelhofer Feld er han i samme klasse som T. Gran. Særlig på tredvetallet støter Gribb på «rabboter» (sic), dødsstråler, «Argus-Øiet» (et slags TV-overvåkingssystem) og et lyd-løst, norskbygget fly som sovjetiske agenter prøver å stjele. Utfordringene er i det hele tatt mange for den norske oppdager.