Under lesningen av Paul Cooks The Engines of Dawn (1999) skjønner man fort at dette er en hyllest til egen ungdom og studietid, ja, romanen er til og med dedikert til en studiekamerat og deres felles “beste år” på Northern Arizona University, 1968-1972.
Hjelpelærer Ben Bennet er ombord et gigantisk universitet mellom stjernene. Han har fullført studiene, men henger mye sammen med fest&moro-studenter. Universitetsromskipet reiser fortere enn lyset fra stjernesystem til stjernesystem. Alle skipsmotorer er levert av den fremmede rasen Enamorati, som forklarer at fremdriftssystemet er i nær tilknytning til deres religion, og at menneskene ikke kan få lære om det før de har nådd deres eget, åndelige nivå (allerede her begynner selvsagt vi lesere å ane ugler i mosen).
Ben og de andre opplever at stjerneskipet får motorsvikt i rommet mellom stjernene. Han er blant de av menneskene ombord som begynner å ane at det er noe svært galt med hele opplegget, som når Enamorati begynner å kjempe innbyrdes... Imidlertid motarbeides studentene av “The Man”, universitetsbyråkratiet, og av stab og studenter som hører til sekten Auditors. Denne nyreligionen skildres som en blanding av scientologi og mormonisme, og Cook har særlig høstet kritikk fra medlemmer av sistnevnte trossamfunn. Det er meget mulig at Cook med overlegg har hengt dem ut for det han ser som deres rolle i veststatene i USA.
Studentene vil ikke finne seg i å bli kneblet, men slår tilbake med krav om informasjon. Ben og noen andre gjør egne undersøkelser, hjulpet av en dissident fra Enamorati og en faglig ansatt som er avhopper fra Auditors. Fri sex får også sin hyllest.
Dette er bare begynnelsen. Etterhvert viser det seg at det er mye som Enamorati ikke har fortalt menneskene om universet...
Denne boken har absolutt sine brister. Pussig finner jeg det ivhertfall at når studentavisen blir stengt begynner man å utgi “samizdat”, der man sleper trykkpressen fra rom til rom. Først når det ikke går lenger tar man i bruk det på alle måter supre datanettet ombord. Jøss! Tilsvarende finner jeg det også litt pussig at det refereres til utstrakt bruk av “tekstilgeneratorer” på skipet (brukte håndklær kastes i disintegrator og 'zappes'), samtidig som det stadig nevnes at en person har en rift i dressen sin.
Det er også ting som har med hovedplotet å gjøre som ikke henger sammen: det dreier seg om den typiske satsingen på at “gjør-noen-så-så-gjør-de-andre- selvfølgelig-nettopp-så”-fellen, der handlingskjeden etter lesning virker mindre plausibelt. Selvsagt er dette et utbredt problem med populærlitteratur, man ser det ikke minst i thrillere.
The Engines of Dawn er grei tidtrøyte og underholdning, interessant på grunn av endel av meningsinnholdet.
(Bokomtalen tidligere trykt i Libri Seclvsi XXXVIII, 2001)