Ondskapen, de tapte barn og frelsen
Mormonismen og Orson Scott Cards Lost Boys
Denne artikkelen er nesten identisk
med en artikkel i Algernon nr. 37 (1/96) og SFF-Bulletin 108 (’98)
«[Nobody] had
anything like the influence on me that came from Shakespeare and Joseph Smith,
the two writers who, more than any others, formed the way I think and write.»
- Orson
Scott Card, sitert i
Times Literary Supplement
Siden debuten på slutten av
syttitallet har femti år gamle Orson Scott Card oppnådd en posisjon som en av
våre mest populære og bestselgende forfattere av fantastisk litteratur. Han har
en omfangsrik og vidtfavnende produksjon bak seg; mest science fiction og
fantasy, men også noe «vanlig» litteratur, samt sakprosa.
Card
er også et aktivt medlem i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Når
de fleste hører om mormonere, tenker de vel først og fremst på bevegelsens
misjonærer, unge og velstriglede menn i mørke dresser, som med amerikansk
aksent forteller om andre, hellige skrifter, og deler ut fargerike brosjyrer.
Mange finner nok kirkesamfunnets frelsesplan noe kuriøs, og synes den mest
minner om en oppfordring om å gjøre seg om til en fremgangsrik, amerikansk
forretningsmann, og skaffe seg en lykkelig og eplekjekk familie, lik Osmonds og
Herreys...
Noen
vil også kjenne til det hellige skriftet
Mormons Bok, som skal fortelle historien til en israelittisk sivilisasjon i
Amerika. Andre har hørt om at mormonerne i siste halvdel av forrige århundre
praktiserte flergifte, eller polygami. Desssuten kjenner mange til at kirkens
nåværende sentrum er Salt Lake City i Utah.
Orson
Scott Card er altså mormoner. Visstnok har han tidligere pleiet kontakt med mer
liberale retninger, som trekker deler av den etablerte kirkens historieskriving
i tvil, og han vakte en viss forargelse blant konservative grupper da han i
1992 lånte fortellinger fra Mormons bok til
science fiction-romanen The Memory of
Earth, første bind i «Homecoming»-serien. Likevel ser han ut til å finne
seg godt til rette i hovedstrømningen av denne religionen, og ønsker å
presentere den på beste måte, så godt han kan.
Nå
vil selvfølgelig en forfatters livssyn alltid være en viktig inflytelse på hans
forfatterskap, og det ville være opplagt galt å regne Card først og fremst som
noen slags «Siste Dagers Hellige»-forfatter. Tross alt var Tolkien en forfatter
med sterk tilknytning til Den katolske kirkes lære og verk, anglikaneren C. S.
Lewis en stor forkjemper for sin tro, og Isaac Asimov en viktig humanist og
skeptiker.
På
lignende vis er det nok også fåfengt å se noen av Cards verker som i særlig
grad «mormonske», og ikke andre. Det virker som om Cards religion gjennomsyrer
forfatterskapet hans, slik han også selv ser ut til å ville ha det. Likevel vil
jeg i denne artikkelen fremheve noen få verker, der mormonismen så å si kommer
til overflaten, og særlig drøfte novellen og romanen Lost Boys. Som kjent er det innen vår genre svært vanlig at
romaner begynner som noveller eller kortromaner, og her er det ikke bare
interessant å se hvordan fortellingen blir forandret og utvidet på vei til en
roman, men også hvordan Card står frem som en apologet for sin religion.
«I also enjoy the
fact that criticisms of my story for violating expectations have all come from
the more literary, «experimental» wing of the science fiction community. It
seems that they love experimentation and literary flamboyance - but only if it
follows the correct line. If somebody dares to do something that is
surprisingly shocking instead of predictably shocking, well fie on them. Thus
do the radicals reveal their orthodoxy.»
- Orson Scott Card, i etterordet
til samlingen The Changed Man
Historien om romanen Lost Boys begynner med en novelle med
samme tittel, som første gang kom på trykk i The Magazine of Fantasy and
Science Fiction i oktober 1989. Lost Boys
er en tradisjonell spøkelseshistorie, der det mest overraskende grepet er
Cards bruk av seg selv og sin egen familie, og det i en setting svært nær den
de selv hadde vært i for noen få år siden.
Som
i virkeligheten flytter familien Card i 1983 til Greensboro, der Orson har fått
en stilling som manualforfatter for Compute! Books. Arbeidet viser seg
overraskende tidkrevende, og dessverre noe av en frustrerende «MacJob», som det
jo heter i moderne jargon.
Skillet mellom fortellingen og
virkeligheten manifesterer seg først og fremst i at familien Card her har en
eldre sønn, Scotty, som er den egentlige hovedpersonen. Scotty har problemer
med å takle flyttingen og få venner i den nye byen, og begynner å fortelle om
en gjeng gutter, som foreldrene tror er fantasivenner. Sønnen deres oppfører seg også på andre
måter underlig.
Familien
Card har registrert at det går en seriemorder løs i Greensboro, men har
egentlig ikke latt det gå inn på seg. Ikke før de får sin aller skrekkeligste
jul noensinne.
Orsons
kone kommer inn, og forteller at Scotty har noen venner han gjerne vil invitere
til julefeiring.
«You’re
kidding,» I said. «It’s cold out there. What kind of parents would let their
kids go outside on Christmas Eve?»
She didn’t say anything. I got up and we went
to the back door together. I opened the door.
There were nine of them. Ranging in age, it
looked like, from six to maybe ten. All boys. Some in shirt sleeves, some in
coats, one in a swimsuit. [...]
I heard Scotty’s voice behind me. «Can they
come in, Dad? I told them you’d let them have Christmas Eve with us. That’s
what they miss the most.» [...]
«They can come in,» I told Scotty. I looked at Kristine. She
nodded. I knew she would. You don’t turn away lost children on Christmas Eve.
Not even when they’re dead.»
De døde guttene får komme inn til julefeiring, som Orson og Kristine
forsøker å holde på beste måte.
«I
told the stories of the birth of Christ - the shepherds and the wise men, and
the one from the Book of Mormon about a day and a night and a day without
darkness. And then I went on and told what Jesus lived for. About forgiveness
for all the bad things we do.»
«Everything?» asked one of the boys.
It was Scotty who answered. «No!» he said.
«Not killing.»
Kristine started to cry.
«That’s right,» I said. «In our church we
believe that God doesn’t forgive people who kill on purpose. And in the New
Testament Jesus said that if anybody ever hurt a child, it would be better for
him to tie a huge rock around his neck and jump into the sea and drown.»
«Well, it
did hurt, Daddy,» said Scotty.»
Familien Card må se i øynene at den eldste sønnen Scotty er
seriemorderens siste offer, og at han, og de tidligere ofrene, er blitt myrdet
av huseierens eldre far, som har gjemt dem under huset de bor i. Allikevel får
de og de andre pårørende en utrolig sjanse til å ta farvel med sine barn, og
politiet blir tilkalt for å høre deres vitnemål. «Even
though it was the most terrible of Christmases, it was also the best Christmas
of our lives [...]»
Novellen Lost Boys er en
velskrevet, «go’, gam-meldags» spøkelseshistorie. Den er stramt holdt,
sentimental - og skrekkelig. Noen av trekkene er tradisjonelle, som invasjonene
av insektsvermer, andre av detaljene er fascinerende moderne, som det hjemsøkte
dataspillet.
Lost Boys vakte også mye oppmerksomhet,
og ikke bare positiv. Størst debatt vakte det faktum at Card både hadde brukt
sin egen familie, og diktet frem en død sønn, som han aldri hadde hatt. Bl. a.
ble han under den kjente forfatter-workshop’en Clarion kritisert for å ha tatt på seg en sorg han ikke hadde rett
til å bære. Til det svarte Card, nok både noe uheldig og i mine øyne underlig,
at han til en viss grad kunne skjønne hvordan det var å miste et barn, da han
har vansker med å nå frem til sin yngste sønn, som var psykisk
utviklingshemmet. I situasjonen var det ikke det mest populære svar han kunne
ha gitt (senere har han poengtert at han som far også er lei for at sin yngste
sønn ikke fikk alt som andre barn får oppleve).
Denne
anmelderen har hverken stiftet familie eller blitt far, og skal derfor ikke
granske hjerter og nyrer i denne saken. Allikevel slår det meg at mer enn
psykisk utviklingshemming selv, er idag eventuelt stress som familien til den psykisk
utviklings-hemmede måtte føle, tabu. Barn kan sikkert være vanskelige nok, og
et barn som i tillegg ikke kan forstå
og gjøre det andre barn tross alt kan, er vel enda noen hakk vanskeligere å
oppdra.
Uansett
har jeg ikke hørt noe om at de som reagerte sterkest, alle selv har
førstehåndskunnskap om utviklingshemmede og handicap. Det kan være, men jeg
mistenker også svakt at enkelte her så en mulighet til å «ta» Card.
Lost Boys avfødte altså en debatt, som
bl. a. ble ført i tidsskriftet Science
Fiction Eye, som nettopp er radikalt og litteraturkritisk orientert. - En
side ved Cards forfatterskap, som har vakt oppsikt, og fått noen til å snu seg
bort fra ham, er hans mange skildringer av vold mot barn. Noen har mistenkt at
Card i stor grad setter likhetstegn mellom mannlig homofili og pedofili - samt
overgrep mot barn; noe mange homofile forståelig nok reagerer på. Hvorvidt
disse mistankene er berettigede, vet denne anmelderen ikke - interessant er det
at Card nok søker å svare på noe av denne kritikken i tredje bind av
«Homecoming»-serien, The Ships of Earth,
der en av de mer sentrale personene er en ung, homofil mann med mange gode
egenskaper (skjønt hans «løsning» - å bøye seg for påbudet (fra
supercomputeren som overvåker planeten, og er nær ved å være et
guds-substitutt) om å gifte seg, og heller fantasere med lukkede øyne om menn i
ektesengen - nok av kritikerne regnes som mindre enn fullgod...)
La
det ihvertfall være nevnt at det er et ikke helt godt forhold mellom Card, som
har slått tilbake med fraser som «left wing fascists», og deler av det profesjonelle
science fiction-miljøet (den jevne SF-leser bryr seg kanskje ikke noe særlig,
uansett hvilket livssyn hun eller han måtte ha).
Interessant
er det at romanen fra ’92, med samme
navn som novellen, synes å svare eller reagere på endel av kritikken, ved siden
av å være enda mer interessant for temaet for denne artikkelen. Det er nemlig
her Card ønsker å vise et mormonsk liv i
praksis, og står frem som en apologet for sin kirke.
Før vi går videre med romanen, må
vi imidlertid se på mormonerkirkens historie, for å kunne forstå hva Jesu
Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige idag lærer.
«Either the Book of
Mormon is a true history, written by ancient writers and translated by Joseph
Smith with divine aid and under divine direction, or somebody made it up. [...]
[I]f you believe, as I do, that the Book of Mormon is exactly what it purports
to be, then the events depicted in it really happened.»
- Orson Scott Card, i et forum
på nettet (Hatrack, America Online)
Som med andre religiøse retninger,
er det vanskelig eller umulig å gi en nøytral beskrivelse av dens historie. Et
rettroende medlem av en av mormonerkirkene vil hevde at Joseph Smith var en
guddommelig inspirert profet, og at det i hans forkynnelse som syntes nytt
eller feil for hans samtid, i virkeligheten bare var i overenstemmelse med slik
universet fungerer, og en gjenopprettelse av guddommelige institusjoner og
forordninger (derav også navnet «Latter-day Saints», eller «Siste Dagers
Hellige»). Utenforstående historikere og representanter for andre kirkesamfunn
vil regne Joseph Smiths religionsskapende virksomhet som menneskeverk - ja,
kritikere fra andre, og mer ordinære, kristne kirker har attpåtil gjerne kjent
eimen av svovel fra Smith og Youngs arbeide.
Hva
andre religioner angår, er nettopp mormonernes krav på eksklusivitet og
spesiell inspirasjon irriterende. Hele tiden har nemlig de mormonske
kirkesamfunnene poengtert at de andre kirkene som tilber Jesus Kristus som Gud
og Guds Sønn, bare har en del av sannheten, og bare en del av frelsesplanen for
mennesket (i motsetning til andre, særegne kristne grupper, som Jehovas Vitner,
mener de imidlertid - sympatisk nok - ikke at alle andre nødvendigvis skal
utslettes). Mormonernes frelsesplan åpenbares etterhvert, i kirken og for
kirkens medlemmer, og er ikke bare avhengig av tro, men også handling; både moralsk gode handlinger
og kultiske gjerninger (mottagelse av sk. «endowments») i spesielle templer. -
For de fleste andre kirker er frelse gjennom gjerninger blott et kjetteri, og
et gammelkjent sådant.
Selv
om Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige (Utah-kirken) mener å ha den
gjenåpenbarte sannhet, og at kirkens leder også er en profet, likestilt med
Smith og Young, idet han kan motta nye åpenbaringer fra Gud - har den
skiftet kurs, eller lagt vekt på forskjellige deler av budskapet, om man vil,
litt vel ofte i løpet av bevegelsens korte historie, til at dagens eldste liker
å bli minnet om det. Blant de største «problemene» er den manglende støtten til Mormons bok fra moderne arkeologi, og episoder
i kirkens kamp for å overleve i et uforstående samfunn. Da historikeren Fawn M.
Brodie utga bigrafien No Man Knows My
History, som lot til å helle til at deler av Smiths verk var av ham selv,
ble hun ekskommunisert. En av kirkens autoriteter svarte med pamfletten «No
Ma’am, that’s Not History», der hun bl. a. ble referert til som «the
lady» og «Mrs. B.».
So Lord look down on
country boys
That stink and puzzle
and pray,
And strike the light
to blind their sight
And make their night
your day.
O let the light come down,
Yes, bring the light on down.
-
Bruce W. Jorgensen
«The
Light Come Down» (poesi)
Uansett tok det hele av i 1830, da Joseph Smith, jr. (1805-1844) fikk
trykket og utgitt første utgave av
Mormons bok i Palmyra, New York. Smith
hadde allerede tidligere, mest for nære bekjente og familie, stått frem og
fortalt om visjoner og himmelske besøk, både av Gud Fader, Jesus Kristus og
engelen Moroni, som etterhvert hadde latt ham få overta noen gullplater fra den
sivilisasjonen som før hadde blomstret i Amerika. Smith kunne også fortelle at
han var blitt gitt i oppdrag å gjenopprette det gammeltestamentlige
prestedømme.
For
de aller fleste var - og er - Mormons bok
et svært kuriøst og underlig skrift. Det forteller bl. a. om en gruppe
jøder som omlag 600 f. Kr. sendes av Gud til Amerika, der de blir til flere
folkeslag. De onde straffes med mørk hud, mister mye av sin kultur og
teknologi, og blir til vår tids indianere. De gode beholder sitt utseende og
sin sivilisasjon, og bygger mektige byer og stater. Allikevel har de godes
etterkommere, nephitene, også lett for å falle, og de ondes etterkommere,
lamanitene, kan bli frelst. Uansett følger en rekke kriger og stridigheter, der
de gode til slutt bukker under.
Mormons bok minner om en blanding av
krønikene i Det Gamle Testamente, og forkynnelsen i Det Nye. Viktigst i siste
henseende er Jesu Kristi besøk i Amerika etter oppstandelsen, der han preker
for de rettferdige. På flere måter kan teksten i boken leses som svar på
stridsspørsmål (barnedåp kontra voksendåp, etc., etc.) innen den kristne kirke,
en slags utvidet kommentar til Bibelen, om man vil.
For
de fleste, troende mormonere er den nettopp også dét, men for andre vakte det
snarere mistanke. Joseph Smith ble også beskyldt for å ha plagiert forskjellige
romaner, men denne teorien har visstnok seriøse historikere gått mer bort fra.
Den
nye kirken med den nye bibelen hadde en litt treg start, bl. a. fordi mange
regnet Joseph Smith som en skikkelig rabbagast. Han skulle også før ha snakket
om skjulte skatter og magisk skattesøking med ønskekvister, o.l., noe som var
en yndet beskjeftigelse i datidens USA.
Høyst
interessant i denne sammenhengen er en av Orson Scott Cards mest populære
serier, sagaen om Alvin Maker, som startet i 1987 med Seventh Son. Rett nok foregår den i en alternativ verden, men
bakgrunnsmaterialet er folkemagi, «tall tales» og annet Americana. Spennende nok er det i denne serien flere som har «Joseph Smith»-aktige åpenbaringer og kallelser, og
ikke samtlige fremstilles i et positivt lys... Likeså er det verdt å merke seg
at Josephs eldre bror, som døde ung, nettopp het Alvin, og at noen spekulerer i
at han spilte en større rolle i den aller første tiden enn senere innrømmet.
Etterhvert
tok den nye bevegelsen av. En religionshistoriker ville sikkert peke på flere
faktorer som både kunne ha bestemt den retning den tok, og hvorfor den fant
fruktbar jordbunn. For det første hadde det vært mye strid mellom forskjellige,
protestantiske kirkesamfunn, med vekkelser og kontravekkelser, som mange var
grundig lei av. Hånd i hånd med dette gikk en søken etter en opprinnelig kirke,
med en ordning lik oldkirken, med verdige ledere som var i nær kommunikasjon
med Gud. For det tredje hadde det vært mange spekulasjoner omkring de mektige,
menneskegjorte jordhaugene i de nordøstre statene. De nålevende indianerne
bygde ikke slikt, og mange trodde da på innvandringsbølger fra Den gamle verden
(romere, etruskere, jøder, fønikere... - Forøvrig har Robert Silverberg skrevet standardverket om spekulasjonene omkring
«Moundbuilders»). Dette var nok ledsaget av en leting etter en egen, amerikansk
identitet - også religiøst.
Som
sagt fikk den nye kirken tilhengere, og i likhet med store deler av USAs
befolkning, trakk også de «Hellige» vestover. Et tidlig sentrum ble byen
Kirtland i Ohio, der bevegelsen oppførte sitt første tempel. Imidlertid ble
Smith grundig upopulær der, da hans forsøk på «gründer»-virksomhet og bankdrift
slo feil. Likeledes var det et hardt slag at de «Hellige» så ble jaget ut av Missouri,
der de egentlig hadde ønsket å slå seg til ro, og det nye Sion egentlig skulle
reises.
De
tidligere innbyggerne i staten var for det meste fra Sørstatene, for slaveriet,
og en del av dem var også av den typen som ønsket at Ville Vesten skulle forbli
vill. For dem kunne en stor gruppe nordstatsfolk og utlendinger, som kun i
forsvinnende liten grad kjøpte slaver, foretrakk å drive forretninger - og
lukrative forretninger! - med hverandre, og stemte i valg slik profeten ville
det, bare være en torn i siden.
Til
å begynne med ble mormonerne bedre mottatt i Illinois, som ikke hadde så mye
til overs for nabostaten, der de grunnla byen Nauvoo, «Den skjønne». Hele tiden
strømmet nye medlemmer til denne byen. Misjonsarbeidet i Europa hadde båret
frukter, særlig i Storbritannia, og senere også her i Skandinavia (I Sverige
ble de to første misjonærene, svensk-amerikanere, lagt i jern og utvist til
Danmark. I Norge fikk mormonismen status ikke som kristent samfunn, men som
ikke-kristen religion. Det ga mindre rettigheter enn å tilhøre en kristen
dissentermenighet.), især i Danmark. Det var også her Smith utviklet mye av sin
lære, eller mottok nye åpenbaringer, alt ettersom man vil.
Tempelseremoniene
minnet meget om frimurerritualer. Både Smith og andre ledende mormonere var
blitt tatt opp i dette broderskapet tidligere. Til seremoniene knyttet Smith
etterhvert også, ifølge Fawn M. Brodie, moderne astronomi og teoriene om andre
bebodde verdener, rundt andre soler. Allerede hadde Joseph preket i strid med
læren om treenigheten, og sagt at Gud Fader og Jesus Kristus var helt adskilte
personer, far og sønn, og begge guder.
Faktisk
hadde Gud Fader selv vært mann, på planeten Kolob nær Sirius, og for sitt
rettferdige og fremgangsrike livs skyld blitt denne planeten, Jordens Gud. Det
fantes kanskje talløse guder i universet, og flere hadde sin hånd i skapelsen
av denne planeten og menneskene her. Menneskene var blitt avlet av Gud og hans
kone som åndebarn, og skulle her bli testet. Ja, Smith lovet at de menn og
kvinner som trofast fulgte kirken og utførte de hellige gjerningene, både før
og etter døden, ville kunne «arbeide seg opp» til selv å bli guder. Det
ble kalt «loven om den hellige fremgang».
På
samme tid begynte Smith sannsynligvis å preke polygamiet, til å begynne med for
den indre krets. Noen ser det som at rettferdige kristne bøyde seg for nye
befalinger fra Gud, mer kyniske observatører ser det som eldre,
innflytelsesrike kirkelederes hang etter unge, vakre kvinner i menigheten. Nå
må det sies at både i Nauvoo og i Utah, var det ikke mormoner-kvinnene selv som
protesterte mest mot polygamiet - i datidens arbeidskrevende husholdninger
kunne det ofte være greit å ha flere til å dele på «kvinne-arbeidet», og eldre
enker kunne bli gift med en kirkeleder, og dermed både komme videre i det neste
liv og bli forsørget i dette.
I
den historiske romanen Saints fra
1984, lar Card Joseph Smith forklare flergiftet for den unge, engelske kvinnen
Dinah Kirkham på denne måten:
«It
was when I was translating the Old Testament,» Joseph said. [...] «There was so
much I didn’t understand. David and Solomon - I didn’t understand why God kept
blessing them when they were bigamists a hundred times over. And Abraham, and
Jacob, wives and wives and wives.» [...] «I figured I should ask God.»
«Did he answer you?»
«He sent an angel.» [...] [I]t was the order
of marriage in heaven.» [...] Those whose marriages have been sealed by the
power of God will be married forever, and they’ll have posterity and create
kingdoms, worlds without end. [...]If I refused this, the mantle would be taken
from me and given to another, and I would be cast out of the Kingdom of God.»
Ryktene om polygamiet var med på å snu stemningen mot mormonerne,
sammen med Joseph Smiths lite republikanske hang til teokrati, og lefling med
idéen om det rettferdige kongedømme. I 1844 ble Smith og noen av hans nærmeste
satt i fengsel i byen Carthage i Illinois, og lynsjet av en mobb.
Både
før og etter hadde de «Hellige» og anti-mormonerne rustet opp militært, og
Smith hadde før sin død stundom truet med en amerikansk «jihad», der ropet
skulle være «Joseph eller sverdet!» Profetens medarbeider Brigham Young
(1801-1877) hadde imidlertid andre planer, fikk stagget de verste forfølgelsene
fra «the gentiles», og begynte å lede størsteparten av kirkens medlemmer
vestover.
Derimot
ville en god del av de ledende personer, deriblant medlemmer av Josephs
familie, ikke akseptere Young som leder, og grunnla etterhvert andre
kirkesamfunn (slik sett har Utah-kirken på sitt vis sine Trotskij’er...). Det
største er Den Reorganiserte kirken, med hovedkvarter i Missouri, og som også
har forsamlingshus i Oslo. De Reorganiserte er på en måte en mer ordinær,
protestantisk kirke, med Mormons bok som
et tillegg, og forkaster mye av den esoteriske læren som ennå praktiseres av
Utah-kirken. De fornekter også at Joseph Smith noen gang forkynte polygamiet.
Målet
for utvandringen fra Nauvoo og Illinois var territoriet Deseret, oppkalt etter
en honningbi i Mormons bok, og på den
tiden langt større enn det nåværende Utah. Området rundt Store Saltsjø var tørt
og øde, men viste seg å være fruktbart, og mormonerne satte i gang med å bygge
ut området. Young, som var blitt utpekt som guvernør for territoriet av
Kongressen, viste seg som en svært praktisk leder, og gårder, bergverk,
industri, håndverk, kooperativer og aksjeselskap ble dannet. Deseret var
teokratisk og autoritært styrt, og iblant var ledernes forretninger vel tett
forbundet med kirkens, men de fleste var tilfredse - og stadig flere «Hellige»
nådde frem til dette Sion i ørkenen, Salt Lake City, der arbeidet med et stort
tempel tok til. Denne perioden er interessant skildret av den britiske
oppdagelsesreisende Sir Richard Burton, i boken In the Kingdom of the Saints.
Snart
gjentok historien seg. Predikanter og andre raste mot de «usedelige»
mormonerne, og politikerne i øst likte ikke tanken på et teokrati på USAs
territorium. Rykter om blodige represalier mot dissentere og «gentiles» nådde
snart Washington, og tropper ble sent til Utah. En flere tiår lang styrkeprøve
tok til, som endte med at den etablerte kirken oppga flerkoneriet og slo fra
seg tanken om et guddommelig kongedømme. Fra nå av skulle de være amerikanere,
men den beste sorten amerikanere, og arbeide innenfor systemet.
På
tyve- og tredvetallet, under den syvende profeten, Heber J. Grant, gikk
kirkelederne mot høyre, og fra nå av var det ikke populært å snakke om
kooperasjoner og utopiske eksperimenter. Dessuten ble noen av de mest kjente
påbudene, som før faktisk bare hadde vært sterke forslag til leveregler, som å avholde seg fra alkohol, tobakk,
kaffe og te, nå kirkelig lov. Allerede fra før av var det uansett mange som
levde etter dem som om de var det.
I
løpet av hele det tyvende århundre har kirkens økonomiske verdi økt jevnt, da
medlemmene betaler tiende, og kirken oppfordrer til arbeidsomhet.
Misjonsarbeidet, som nå drives over nesten hele verden, har også vært
fruktbart; det er flere voksne medlemmer av Utah-kirken enn innbyggere i Norge.
I
dag utfordres kirkens lederskap, «the General Authorities», både fra «høyre» og
fra «venstre», dels av fundamentalister som, trass i til tider sterk
forfølgelse, fremdeles følger prinsippene om polygami og teokratisk styreform,
og dels av liberale mormonere, som ønsker å lese Mormons bok mer som inspirert fortellerkunst, enn historie i
egentlig forstand, og feminister som ønsker å ta læren om gudinner og en Moder
på alvor.
Slik
slår altså historien tilbake på dagens Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers
Hellige, men hovedmassen av kirkens medlemsskap og deres ledere er nok mest
opptatt av de sosiale og familieorienterte sidene av denne praktisk rettede
religionen - det stilles store krav til jevnlig oppmøte og deltagelse i
arrangementer - og av å føre et godt liv, slik de ser det.
«Suddenly there were
words in his mind; and he spoke them almost before he thought of them. «The
Lord knows your heart, Stephen, and he trusts you. He brought you into this
world to perform works of love, and I promise you that if you listen to the
Holy Ghost and make your choices as the Spirit of God directs you, then you
will bring joy and peace into the lives of everybody that loves you, both your
family and your friends»
Step,
faren i Cards Lost Boys, til
sin sønn Stevie under
dåpsseremonien
Selve hovedtråden i romanen Lost Boys, kriminal- og
spøkelsesfortellingen, er den samme. Et sideantall på noe over femhundre sider
gir imidlertid også plass til mye mer, og blant tilleggsstoffet finner vi
skildringer av databransjen og situasjonen på mikromaskinfronten tidlig på
åttitallet, skildringer som bunner i egen erfaring og virker delvis
selvopp-levde, og faktisk er både fornøyelige og tanke-vekkende. Viktigst for
oss er det at Card har tatt seg tid til å skildre, ikke bare positivt, livet i
en mor-monermenighet i et stort sett ikke-mormonsk område. Ellers er det
faktisk enda mer skrekk i vente for familien i romanen, enn det var i novellen,
og det både på det åndelige og materielle planet.
Familien
i romanen er en annen enn Cards egen. Faren, Step Fletcher, har en PhD i
historie, men har forsørget familien gjennom å ha skrevet et populært dataspill
for maskiner av typen Atari. Nå skal han begynne å skrive manualer for et firma
som leverer software til Commodore 64. Step er også en mann som ønsker å følge
sin kirkes læresetninger, selv om han har sine små, personlige feil; bl. a. har
han litt lett for å høres spydig eller grinete ut, også når han ikke er det.
Imidlertid er han når alt kommer til alt personlig modig.
Kona
DeAnne er kanskje et hakk strengere og mer «prippen» enn sin mann, og ser barna
og kirken som sin hovedoppgave i livet. Hun er imidlertid også litt av en
«hønemor», og når hun tar sin sønn til en psykolog, gjør hun noe mannen har
vanskeligere for å akseptere. Kirken har nemlig sine innvendinger mot moderne
psykologi.
Begge
har altså sine personligheter, men er tydeligvis ment å være et eksempel på
gode, eller i det minste ikke særlig dårlige, mormonske foreldre.
Den
eldste sønnen, Stevie, er et svært modent og karakterfast barn, som kommer til
orde i større grad enn Scotty i novellen. I tillegg har familien to yngre barn,
en gutt og ei jente, og får i løpet av romanen en gutt til, som viser seg å
være utviklingshemmet. Ingen liten forsørgerbyrde, altså.
Historien
i romanen er den kjente fortellingen om den gyldne sjansen til suksess, som
snart blekner, og mer blir likt et fangehull man ikke kommer ut av. Familien
Fletcher, med opphav i Veststatene og «mormonerland», flytter til tobakksbyen
Steuben, North Carolina, som ikke skildres altfor positivt (allikevel bor
faktisk Card selv i Sørstatene). Steps nye arbeidsplass viser seg å være åsted
for endeløse «power games», der han etter all sannsynlighet både vil ende opp
med å bli grovt utnyttet, og tape alle muligheter for en karriere annetsteds. Samtidig har han brent alle sine og
familiens broer med å flytte sørover; som småbarnsfamilie i etableringsfasen
har de vanskelig for å ta seg råd til et nytt oppbrudd med det aller, aller
første.
Familiens
situasjon minner mer og mer om den skipbrudne som ser haier sirkle rundt
flåten. Sønnen Stevie får en lærerinne på skolen som diskriminerer ham på det
groveste, og deretter vender seg mot faren. Steps eneste, ålreite
arbeidskamerat, en nerdete, rollespillende unggutt, viser seg å ha sans for meget små småpiker. I mormonermenigheten
opplever de både en meget innpåsliten Søster LeSueur, som stadig får
vranglærende «visjoner», og forsøker å sette Stevie opp mot sine foreldre, og
en ubalansert konvertitt, Lee, som mest av alt er opptatt av å bli «planetgud»,
akkurat nå! og søker etter anerkjennelse fra Step.
Etterhvert
inntreffer også de skrekkelige hendelsene i novellen, som får samme tragiske
finale. Faktisk minner romanen Lost Boys om
den reneste greske tragedie, der alle ubalanserte sjeler i en by kommer mot én,
eneste familie, som målsøkende missiler.
Nettopp
den tragiske uavvendeligheten un-derstrekes av oppbygningen av romanen, der
samtlige kapitler begynner med en «This is the...»- eller «This is what
happened...»-setning, avsluttet med kolon.
Frelseslæren
til Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige blir flere ganger trukket inn
i romanen. Slik gjør konvertitten Lee en brøler, mens han og Step er på besøk
hos en enke som hennes «hjemme-undervisere»:
«What
I was asking,» said Lee, «was whether you think your husband is a god.»
Step cringed inside. [...]
«I mean that’s what first attracted me to the
Mormons,» said Lee. «Was the idea that human beings can become gods. I’ve
always felt that. [...]»
«[...]And the answer to your questions is no,
Sister Highsmith does not believe that her husband is a god. He’s a man, and a
good man - am I right, Sister Highsmith?»
«The very best man,» she said. «He became a
colonel before he retired»
«Yes,» said Step, «and now his spirit has
left his body behind and he lives on with those of his family who died before
him. But Lee, becoming holy and perfect enough to fully share in God’s work is
very rare and when it does happen it would happen only after long development and a long, long time after death and to most
people it never comes at all. It’s not like becoming a colonel.» And then, to
help Lee realize that the discussion should now end, Step added, «And it’s not
a doctrine we discuss much.» Or at least, if we have any sense of proportion we
don’t discuss it much. We don’t even understand what Joseph Smith meant by it,
for heaven’s sake! Much better to concentrate on things like loving your
neighbor and trying not to screw up your life and the lives of everybody around
you than to get into mysterious doctrines.
Apparently mysterious doctrines were all that
Lee wanted to talk about. «I think about becoming a god all the time,» he said.
«I think it would be neat to design planets and stuff. I could sure do a better
job than this world.»
Sister Highsmith blanched [...].»
Søster LeSueur presterer også sin form for vranglære, eller manglende
sans for proporsjoner, idet hun stiller seg bak en tidligere utbredt lære om at
kvinner først og fremst måtte bli frelst ved ekteskap med en rettferdig mann.
DeAnne mener derimot at de begge må
ha sitt vitnesbyrd i orden, og takkes for å ha sagt det i Kvinneforeningen av
en annen Søster, hvis mann har forlatt kirken etter at den likestilte svarte og
hvite (En av kirkens mer pinlige episoder var da Joseph Smith forkynte at
svarte var utelukket fra presteskapet, da de hadde gjort opprør mot Gud Fader
før skapelsen, og blitt straffet med mørk hud. Åpenbaringen ble møtt med en ny
åpenbaring først i 1978.).
Nå
er det slik at mormonerkirken, selv om den mener å ha sannheten bak
kristendommen, og dermed en eksklusiv lære, ikke er ekskluderende i den
forstand at den regner med at rettferdige eller villedede hedninger vil havne i
et helvete. Nei, etterlivet skal også for dem bli bedre enn livet på jorden er
for de fleste. Man har bare ikke realisert sitt fulle potensiale, etter loven
om fremgang. Noen kan få en ny start gjennom dåp av de døde, som foregår i
mormonertemplene, og er årsak til deres interesse for slektsforskning.
- Ellers skal det ytterste mørket væære reservert for de som motarbeidet og
forfulgte Jesus Kristus og Joseph Smith i deres levetid (min rike og vantro
fantasi ser straks for seg et helvete med bare to grupper; en i toga og
burnuss, en annen i cowboyhatt og frynsejakker - det må bli interessante
samtaler, i det minste!)...
Allikevel
ser det ut til at man, ved onde gjerninger og illegalt begjær, kan gjøre seg
til mindre enn et menneske. Da den
mentalt ustabile folkeskolelæreren som har plaget Stevie, snerrer til Step:
«You aren’t a Christian, then! [...] Christians
believe in forgiveness!» svarer han: «I’m a Christian who believes in
repentance before forgiveness.»
Den eldre mannen som har begått alle drapene, beskrives som en person
som tilslutt bare har et ytre skall igjen, alt annet er et tomt hull som
begjærer det som ikke er hans. Og i en av de scenene i boken som undertegnede
fant mest opprivende, undrer Step om han skal drepe sin unge arbeidskollega,
før han starter på en lignende karriere. - Han slår det fra seg, for
«Gallowglass» har ennå et potensiale for godt såvel som ondt, og livet hans er
ikke Steps å ta.
Som
nevnt har menneskene også et potensiale for åndelig vekst. Stevie vokser i
løpet av romanen sterkt. Det er han som knytter de døde og tapte guttene til
seg, og til slutt klarer å manifestere både seg selv og dem for de levende.
Nesten hele tiden har han kjempet i stillhet, og trodd at dette var noe han
måtte gjøre alene.
I
det hele tatt er Lost Boys en både
medrivende og opprivende roman, og selv om skrivestilen ikke er tung, er
hendelsene iblant veldig tunge (Card er i det hele tatt en ofte ubehagelig forfatter). Denne anmelderen
sover vanligvis svært godt om natten, men var plaget av dårlige drømmer etter å
ha lest denne boken. Sånn sett er det jo nettopp en god skrekkroman...
Tilslutt
går det faktisk bedre for familien, Step klarer å få en bedre jobb, og kommer
seg ut av den gamle. Men i mellomtiden har det samme onde som i novellen
inntruffet, og deres kjære, eldste sønn er død.
Liten bibliografi, for dem som vil lese videre:
Omtalte bøker av Orson Scott Card:
Card,
Orson Scott (1984): Saints [tidligere
tittel: «Woman of Destiny»]
Card, Orson Scott (1987): Seventh Son [første bind i den ennå
ikke avsluttede serien «The Tales of Alvin Maker»]
Card
Orson Scott (1989): Lost Boys [novelle;
i The Magazine of Fantasy and Science Fiction, oktober ’89. Senere bl.a. tatt med i samlingen The Changed Man (1992)]
Card,
Orson Scott (1992): The Memory of Earth [første
bind i serien «Homecoming», andre bind er
The Call of Earth (1993), The Ships
of Earth (1994), Earthfall (1995)
og Earthborn (1995)]
Card,
Orson Scott (1992): Lost Boys [roman]
Bøker utgitt av Jesu Kristi Kirke
av Siste Dagers Hellige:
Mormons Bok [originalens tittel The Book of
Mormon (USA, 1830 og senere); norsk oversettelse og utgaver, 1950 og senere.]
Berrett, William Edwin (1973): Den gjenopprettede kirke
Howells, Rulon S. (1963): Mormonismen i bilder
Bok utgitt av Den Reorganiserte
Kirke:
Sannheten og beviset: Forskjellen på den Reorganiserte Jesu Kristi
Kirke av Siste Dagers Helliges lære og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers
Helliges lære (Oslo,
1972)
Historiske verk og artikler:
Brodie,
Fawn M. (USA, 1957): No Man Knows My
History
Burton,
Sir Richard (England, 1861 og senere): In
the Kingdom of the Saints
Jorgensen, Chris og Stack, Peggy
Fletcher (Salt Lake Tribune, 29. 11. 92): It’s Judgment Day for Far Right: LDS Church
purges Survivalists
Kritikk av kirkesamfunnet på
skandinaviske språk:
Olofson, Peter (Danmark, 1989): Så I bliver som Gud: Nyreligiøsitet og
kirkens mission
Skjerpe, Olav (1969): Mormonisme: Sannhet eller løgn?
Ymse:
SF Eye (http://www.empathy.com/eyeball/sfeye.html) #6-8, innlegg og debatt om Lost Boys
Anderson,
Scott (USA, 1993): The 4 O’Clock Murders
Naifeh,
Steven og Smith, Gregory White (USA, 1988):
The Mormon Murders
[NB! Relevant for temaet i
artikkelen er bare bakgrunnsstoffet om de forskjellige, mormonske
kirkesamfunnene. Bøkene omtaler først og fremst spektakulære kriminalsaker i
USA og Mexico, som har lite eller ingenting å gjøre med de aller, aller fleste
troendes hverdag.]
Hallbing, Kjell (1970 og senere): Hevnens engler [Morgan Kane-bok nr. 35)