Patriotisk sanghefte utgitt i Richmond, 1864
En velskrevet historiebok er like spennende som noen røverroman. Har noen sagt. The Confederate Navy in Europe av Warren F. Spencer (University of Alabama Press, 1983, paperback 1997) er ikke blant de verk som eventuelt skulle motsi det utsagnet.
The Confederate Navy in Europe tar for seg virksomheten til De konfødererte staters marine og Sørstatenes agenter på vår side av «dammen». Boken beskriver bestrebelsene etter å få kjøpt og bygd skip i England og Frankrike, og episoder som CSS Alabamas endelikt 19. juni 1864 i kamp mot USS Kearsage utenfor Cherbourg.
Den britiske yachten Deerhound evakuerer Alabamas mannskap (fra Illustrated London News)
Sørstatene kjempet oftest fra en underlegen posisjon, og måtte derfor stole mer på oppfinnsomhet, innovasjon og tricks enn det Nordstatene behøvde. Det gjelder også deres marine.
The Confederate Navy in Europe er i hovedsak fortellingen om mennesker som yter sitt beste under press. Blant Sørstatenes arbeidsjern var kommandør James Dunwoody Bulloch, stasjonert i England, og oceanografen Matthew Fontaine Maury, stasjonert i Frankrike (begge to virket også i det andre landet). Mindre sans har nok Spencer for James H. North, som både skildres som mindre begavet og mindre arbeidssom, og hadde en mindre heldig hånd.
Skip fra begge sider av «dammen» forsøkte å bryte Nordstatenes blokade og frakte varer til og fra havner i sør. Noen av skipene var private, andre var statseid eller eid av en enkelt delstat. I tillegg forsøkte man å ramme «yankees» der man kunne, og der det gjorde vondt: på pungen. Både kapere og raske marinefartøy som CSS Alabama, CSS Florida og CSS Shenandoah (som firte «the Stainless Banner» først 6. november 1865, etter å ha seilt til Liverpool fra det nordre Stillehav, der de herjet blant hvalfangerne, og der de fikk vite om Lees kapitulasjon). USAs handelsflåte ble hardt rammet, og tok seg ikke opp igjen før lenge etterpå.
CSS Shenandoah, under The Stainless Banner, i tørrdokk i Australia
Viktig for forsvaret av Sørstatenes havner var torpedoer (som vi idag kaller miner). Vitenskapsmannen Maury holdt seg oppdatert på de nyeste oppfinnelser på området i Europa, og fikk dem satt ut i livet hjemme. Miner hindret i juli 1864 et marineangrep opp James-elven mot Richmond. Etterhvert falt havnene på CSAs østkyst under fremmed okkupasjon, og den siste frie, åpne havn var Wilmington i Nord-Carolina. Etter at US Marines hadde tatt Fort Fisher og Fort Caswell, oppdaget de et avansert system med både land- og undervannsminer, med elektrisk tenning og forbundet med ledninger under vannet. Systemet var Maurys fortjeneste, men tenningsmekanismen var blitt skadet under bombardement.
Patriotisk sanghefte fra 1864 med bilder fra land- og sjøkrig
The Confederate Navy in Europe forteller også menn som aldri gav opp. Hverken Bulloch eller Maury gav seg før krigen var helt, helt over. 2. mai 1865, etter at Lee hadde overgitt seg, satte Maury seil mot Texas og Galveston. Med seg hadde han miner til en verdi av 40 000 dollar. Planen var å gjøre Texas til en siste skanse for Konføderasjonen. Så overgav imidlertid Johnston seg, president Jefferson Davis ble arrestert, og Maury havnet etterhvert blant sørstatsfolk i eksil i Mexico.
Mest interessant for de som liker kontrafaktiske spekulasjoner, er nok at Sørstatene, ved sin begavede marineminister Stephen Russell Mallory, satser på moderne teknologi, nærmere bestemt skip kledt i metall. Man tenkte seg at at de «usårbare» kanonbåtene og vedderne kunne bryte opp blokaden eller ta krigen til havner i Nord. De konfødererte mottok bare et slikt skip, CSS Stonewall, som egentlig var bygd for den danske marine, og ble overtatt i København. Skipet viste seg mindre sjødyktig, og var først ankommet Nassau da CSA kapitulerte. CSS Stonewall ble overlatt spanjolene i Havana.
Rett nok så Den amerikanske borgerkrigen bruk av «ironclads» som CSS Virginia og USS Monitor (som gav navn til en hel skipstype), men det man søkte å få bygget ved franske og britiske verft var av en tenkt mer avansert type. Hvor avansert kan man spørre seg, da fartøyene som regel ikke var den helt store suksess i de mariner de til slutt endte opp i. Det skal da også nevnes at «rams» som the Laird rams, selv om mange mariner på 1800-tallet var opptatt av den måten å senke skip, aldri fikk den helt store praktiske betydning.
Sørstatenes posisjon var som nevnt underlegen. Suksessen i krigføringen mot fiendens handelsflåte var ingen udelt suksess rent diplomatisk, da mange europeere fant slik krigføring barbarisk (riktignok var den langt mindre barbarisk enn det 20. århundres ubåtkrig) og sjørøveraktig. Selv om mange briter og franskmenn hadde sympati for hvite sørstatsfolk på kulturelt og individuelt plan, så var det vanskelig å få den helt store sympati for the peculiar institution: «Her er selv hertuginner abolisjonister,» kommenterte Bulloch med et sukk i Storbritannia.
Nordstatenes diplomatiske trykk gjorde det vanskelig å rekruttere mannskap og få overlevert skip man hadde betalt for, og det trykket og de vanskene økte etterhvert som krigen på land gikk sin gang. At man hadde brukt tricks for å få skip ut på sjøen, gav heller ingen diplomatisk gevinst. Tragisk nok for Sørstatene kom man også sent igang: I begynnelsen var man gjerrig, og når man etterhvert frigjorde midler, var det for sent.
Som alltid i forbindelse med krig er det også trist å se hvor mange evner og hvor mye heltemot som går til å forlenge krigen og øke mannefallet. I dette tilfellet også en krig for et samfunnssystem på vei mot historiens skraphaug. Det forhindrer selvsagt ikke at Sørstatene hadde gode menn på sin side.
Som ytterligere lesning anbefales Fire & Thunder: Exploits of the Confederate States Navy og Gray Thunder: Exploits of the Confederate States Navy av R. Thomas Campbell (1996 og 1997), Confederate Raider: Raphael Semmes of the Alabama av John M. Taylor (1994) og The Burden of Confederate Diplomacy av Charles M. Hubbard (University of Tennessee, 1998).
- Per
Raphael Semmes (forgrunnen) på dekket av CSS Alabama